Tvang eller frigjøring?

FEMINISME: Norske kvinners frigjøring har blitt en målestokk som hindrer frigjøring av innvandrerkvinner.

NORSKE FEMINISTER , politikere og forskere har de siste årene fokusert mye på frigjøringen av innvandrerkvinner. Det har blitt satt i gang en rekke tiltak for å avskaffe kvinneundertrykkelse i innvandrermiljøer, men likevel fortsetter mishandlingen av kvinner og barn. Dessverre blir spørsmålet om frigjøring av innvandrerkvinner alt for ofte relatert til deres kultur, religion eller familieliv. Premissleverandører for diskusjonen har en forestilling om at norske kvinner allerede har oppnådd likestilling og frihet, og at denne modellen må «tvangsoverføres» på alle innvandrerkvinner, basert på undertrykkelse som enkelte kvinner har opplevd. Medienes overdramatisering av disse historiene har ført til at innvandrermenn og spesielt muslimske menn blir fremstilt slik at det virker som om overgrepene er en del av deres kultur, av deres innerste vesen, nærmest - mens norske menn slipper denne type stigmatisering.

I SIN ARTIKKEL «Svarte menn - hvite løgner» (Dagbladet, 23.mars 2007) setter Hannah Helseth etniske nordmenns naivitet overfor sine egne menn i perspektiv. Hun setter også Saera Khan på plass når hun påpeker at forskning fra Sverige og Norge viser at et negativt kvinnesyn også er utbredt blant skandinaviske «likestilte» gutter. Ap-politikerne Khan og Stokkan-Grandes svar til Helseth får meg til å grøsse når de skriver at det eksisterer kulturelle føringer og «middelalder-holdninger» som «noen innvandrermenn lar seg styre av (...) [noe] vi ikke kan akseptere i moderne samfunn». Det er forbausende at man begynner å snakke om «det moderne samfunn» versus «middelalderholdninger» hver gang en innvandrermann begår en negativ handling. Da vil jeg spørre disse velmenende politikere: Hvor plasserer dere presten fra Glåmdal som nylig ble tiltalt for vold og grove seksuelle overgrep mot sin stedatter, eller 30-åringen som drepte sin far og hans venninne forrige helg?

NORSKE KVINNERS frigjøring har blitt en målestokk som ekskluderer og avfeier den frigjøringen innvandrerkvinner faktisk trenger. De trenger frigjøring innenfor felt som arbeid, bolig og utdannelse - ikke bare for seg selv, men også for sine menn som opplever direkte og indirekte diskriminering. Men den såkalte friheten som enkelte i det norske samfunnet prøver å presse fram, handler ikke om å gi innvandrerkvinner en reell sjanse til å realisere seg, det handler mer om nordmenns uvitenhet, usikkerhet og intoleranse i forhold til innvandrermiljøer. Det hele blir til en «one size fits all»-tankegang, som ofte fører til lover og regler som omfatter alle innvandrere uansett om de er undertrykt eller ei. Premisset kan ikke være at kvinneundertrykking er utbredt i alle innvandrerhjem. Det finnes ingen forventninger til norske kvinner som opplever vold eller overgrep fra sine norske menn om at de skal løsrive seg fra det norske samfunnet eller dets kristne kulturarv. De blir behandlet som individer og deres erfaringer blir ikke ansett som representative for alle norske hjem. Innvandrerkvinner som blir undertrykt derimot, presses til å velge mellom å forsette å leve i et undertrykkende forhold eller forlate sin religion og miljø. Denne typen press er faktisk med på å legge munnkurv på disse kvinnene.

JEG HAR SNAKKET MED kvinner som vegrer seg for å gå ut med sine historier, fordi de ikke vil stemple innvandrermiljøet de tilhører. Det er konsekvensen av en altfor polarisert debatt. De ønsker ikke å svikte sin familie ved å styrke premissene for debatten som har pågått de siste årene - der hele samfunnet de tilhører blir uglesett. Disse kvinnene føler at hvis de ber om hjelp, vil det automatisk settes et likhetstegn mellom undertrykkingen og deres kultur. Det største sviket mot disse kvinnene er at de ikke blir behandlet som individer med individuelle problemer, men blir sett på som «nok et eksempel» på barbariet i innvandrermiljøene. En del av de hvite feministene og en del som selv har innvandrerbakgrunn, mangler evnen til å forstå at innvandrerkvinner ikke ønsker å ta et slikt valg. De ønsker å ha en fot i begge leirene som er en del av deres identitet. Det er den manglende individualiseringen i slike saker vi må sette under lupen i diskusjonen om innvandrerkvinners situasjon.

STORBRITANNIA HAR siden 11.september 2001 og spesielt siden terrorangrepene den 7.juli 2005 forsøkt å hindre at unge britiske muslimer blir vervet inn i muslimske radikale organisasjoner. Deres tiltak har blant annet involvert hardhendte politimetoder i form av for eksempel «stop-and-search» - uprovoserte ransakninger av britisk-asiatiske menn. Allerede i 2003 ble det konstatert en økning på 300 % av slike ransakninger. Denne politikken førte til sinne og frustrasjon i muslimske innvandrermiljøer. Innvandrernes historie i Storbritannia er fra før av full av rasisme og diskriminering, og den britiske regjeringens nye tiltak ble for en del asiatiske gutter en bekreftelse på at de aldri vil bli akseptert som briter og alltid vil bli ansett som «den andre». Dette var som å skuffe kull på en allerede eksplosiv situasjon, med den uønskede konsekvensen at den britiske regjeringen gjorde det lettere for radikale muslimske grupper å verve flere sinte og desillusjonerte unge menn med et sterkt behov for aksept og verdighet. Radikale grupper tjente på mistilliten til regjeringen og en del menn opplevde for første gang mening og tilhørighet i et politisk klima som har negativ innvirkning på deres liv. I dag har den britiske regjeringen endret strategi og endelig innsett at det eneste måten å hindre at flere blir vervet på, er å investere i «hearts and minds»-prosjektet (New Statesman, 9.april 2007). 55 millioner kroner er satt av til innvandrerorganisasjoner og grupper som har direkte kontakt med grasrota til å jobbe målrettet med å hindre radikalisering av britiske muslimer, samt bygge tilliten til det britiske storsamfunnet.

DETTE KAN VI lære noe av. Det er lite sannsynlig at innvandrerkvinners frigjøringskamp kommer til å lykkes uten støtte, krefter og kunnskap fra innvandrermiljøene. Det er disse miljøene som har viktige tillitsposisjoner og det er der vi finner forståelsen av både de religiøse og kulturelle kodene. Vi er alle enige i at kvinneundertrykking er et alvorlig problem, som skal bekjempes uansett hvem som utfører den eller ønsker å legitimere den. Problemet er at når undertrykkingen alltid relateres til en bestemt kultur eller religion kan det skape strid og mistillit til storsamfunnet, og det er storsamfunnet som sitter på makten, ikke minoritetene.