Tvang for psykisk utviklingshemmede

Etter mange år med utilstrekkelige lover og regler for tvangstiltak mot psykisk utviklingshemmede, er det på høy tid at Stortinget rydder opp i en helt uholdbar situasjon.

Aftenposten fortalte oss om kvinnen med diagnosen Dany Walker-syndromet. Hun er sterkt hjerneskadet, har ikke noe språk og trenger hjelp til alt. I perioder skader hun seg selv kraftig. Hun dunker hodet sitt i veggen, hun biter seg selv og hun slår og sparker. Dette kan fortsette gjennom hele dagen. Livssituasjonen til den andre unge kvinnen som er lettere psykisk utviklingshemmet ble beskrevet i Dagsavisen. Der gikk det fram at hun av og til blir psykotisk, da blir hun hallusinert, hører stemmer og kan bli redd. Da hender det at hun går til angrep på andre. Det kan være hennes nærmeste eller tilfeldig forbipasserende som hun lugger eller sparker, og hun kaster ting rundt. Etter anfallene er hun klar over hva hun har gjort og blir fortvilet over dette.

Felles for disse to historiene er at de gir oss innblikk i menneskelig lidelse og livssituasjoner de fleste av oss ikke kjenner. Hvis vi prøver å sette oss inn i situasjonene, kan vi forestille oss hvor ille dette er for disse to kvinnene, for deres nærmeste pårørende og for de ansatte som må forholde seg til dette og handle etter beste evne. Den ene kvinnen blir fysisk ført inn på soveværelset for at hun skal roe seg. Den andre kvinnen må ha på seg hjelm og armbeskyttere slik at hun ikke får skadet seg selv. Dette må av og til gjøres mot deres vilje, det vil si at de ansatte benytter tvang for å forebygge at kvinnene utsetter seg selv eller andre for stor skade. For den enes del dreier det seg om så store skader at det er fare for liv og helse.

Disse to historiene er ikke enestående. Sosial- og helsedepartementet har på bakgrunn av en kartlegging anslått at det er om lag 600 personer på landsbasis som er i en slik situasjon. Bak tallene finner vi enkeltmennesker som av ulike grunner har en slik oppførsel at de er til stor skade og fare for seg selv eller sine omgivelser. Derfor må foresatte og ansatte av og til handle mot deres vilje. Dette er i dag ulovlig. Å gripe inn mot enkeltpersoner på denne måten krever hjemmel i lov. Sosial- og helsedepartementet har derfor arbeidet mye for å lage lovverk og etiske retningslinjer for hvordan de ansatte skal gå fram. Det har vært flere høringsrunder og odelstingsproposisjoner, og Stortinget har hatt saken oppe flere ganger.

I juni 1996 vedtok så Stortinget regler om begrensing og regulering av bruk av tvang for enkelte psykisk utviklingshemmede. Gjennom dette erkjente Stortinget at tvang enkelte ganger kan være nødvendig. Men politikerne ønsket en nærmere konkretisering av hvordan regelverket skulle praktiseres og ba derfor om å få dette tilbake som egen sak før lovverket skulle iverksettes. Siden den gang har departementet arbeidet med forskrifter og etiske retningslinjer. Disse har vært på høring, og 64 av 67 høringsinstanser har støttet departementet. Sosialministeren har informert om at hun vil reise saken på nytt i mars.

Nær ti år har gått siden det ble stadfestet at vi ikke har noe godt regelverk på dette området. For de ansatte er dette en helt urimelig situasjon. Når de handler slik de mener er etisk og faglig riktig, så utfører de ulovlige handlinger. Dette vet kommunens ledelse, tilsynsmyndighetene, sosialministeren og Stortinget. Likevel velger man å se gjennom fingrene med det. Dette mener både de som representerer brukerne, som Autismeforeningen og Norsk forbund for utviklingshemmede, og vi som representerer de ansatte, er en helt uholdbar situasjon. Derfor har vi gjentatte ganger bedt departementet og Stortinget gjøre sitt for å iverksette nødvendige regler på området.

Gjennom avisene har vi også gjennom den såkalte Haugsund-saken fått belyst behovet for å regulere og ikke minst begrense bruk av tvang. Vi sikter her til rettssaken hvor en ansatt har fått rettens medhold i at hun kunne nekte å utføre fysiske tvangstiltak som blant annet sit-ups. Dette ble benyttet for å stoppe den utviklingshemmede kvinnen i å skade seg selv. Dagbladet framstiller denne saken som et eksempel på at slike tiltak blir lovlige hvis de vedtatte regler blir iverksatt. Dette er en misforståelse. Det er ingen tvil om at denne kvinnens selvskading var av en så alvorlig karakter at det var nødvendig med inngripen. Likevel, det regelverk Stortinget har vedtatt (men altså ikke iverksatt), gir ingen åpning for denne type tiltak. Sit-ups slik vi har fått det beskrevet i media, er forbudt etter de foreslåtte foreskrifter. Hadde lovreguleringen av tvangsbruk vært iverksatt, måtte tilsyns- og kontrollmyndigheten med henvisning til regelverket stoppet denne form for behandling.

Lovverket skal regulere hvordan man skal gå fram når man vurderer å iverksette tiltak mot den enkeltes vilje, og det setter begrensninger i hva som ikke skal kunne tillates. Begge disse funksjoner - begrensing og regulering - er viktige. Dette er utgangspunktet for at vi som representerer de ansatte og brukerorganisasjonene, står sammen i kravet om at regler nå må iverksettes.

I FO er vi opptatt av rettssikkerheten også overfor andre som trenger hjelp fra helse- og sosialtjenesten, som rusmisbrukere, barnevernsbarn og psykiatriske pasienter. Etter vårt skjønn er regelverket som skal regulere og begrense bruk av tvang overfor enkelte utviklingshemmede, mye grundigere drøftet og behandlet enn regelverket om tvang på de andre områdene. Misforstå oss rett. Vi mener ikke at når dette ikke er godt nok ivaretatt for noen grupper, så kan man ta lett på regelverket overfor utviklingshemmede. Snarere tvert imot. Vi anbefaler en grundig gjennomgang av regelverket for de ulike grupper hjelpetrengende mennesker vi her snakker om.

Vårt utgangspunkt er at tvang pr. definisjon er et onde og derfor må brukes i minst mulig utstrekning, og bare når alt annet er prøvd. Tvang skal kun benyttes når mennesker det dreier seg om har en slik livsførsel at de er til stor skade for seg selv eller sine omgivelser, og når det er fare for liv og helse. Disse kravene, samt omfattende saksbehandlingsregler som slår fast at hjelpeverge og pårørende skal høres, at spesialisttjenesten skal gi sin tilråding, samt at fylkesmannen må gi sin forhåndsgodkjenning før tiltak iverksettes, er ivaretatt i de vedtatte lovregler. Disse reglene, kombinert med framgangsmåter for innsyn og klagemuligheter og kvalifikasjonskrav til de ansatte, er etter vårt skjønn det beste grunnlaget for bedre rettssikkerhet for en særdeles utsatt og sårbar gruppe. Det er mulig reglene kan bli enda bedre. Vi erkjenner at etter å ha jobbet med dette regelverket over flere år er det ikke mulig å overskue alle konsekvenser. Derfor er det bra at loven kun er midlertidig, og at Stortinget har bestemt at det skal gjennomføres en evaluering av hvordan dette har fungert i praksis.

Tvang er et vanskelig tema. Men dette kan ikke frita oss fra å ta stilling og å gi dette en skikkelig rettslig regulering. De fremste jurister innenfor sosialretten har bidratt i det arbeidet og gitt departementet råd i forbindelse med utforming av regelverket. Både de etiske, faglige og juridiske aspekter er søkt ivaretatt. En av disse, professor Jan Fridtjof Bernt, har vært en aktiv pådriver for å få iverksatt det vedtatte regelverk. Han pekte allerede i 1992 på det uakseptable ved at vi ikke har et regelverk som regulerer bruk av tvang i omsorg og behandling på dette området. Han skrev i boka «Psykisk utviklingshemmedes rettsstilling» at ikke bare lovgiver, men også juridisk teori, har gjort seg skyldig i store unnlatelsessynder i forhold til både de utviklingshemmede og til de ansatte som er satt til å oppfylle samfunnets omsorgsoppgaver overfor denne gruppen. Professor Aslak Syse er en av disse: Han har skrevet en omfattende doktoravhandling hvor disse problemstillinger er grundig drøftet. Flere andre jurister har, sammen med brukerorganisasjonene og vi som representerer de ansatte, anbefalt myndighetene å iverksette det vedtatte regelverk.

Det er urimelig at de ansatte må bedrive ulovligheter i de situasjoner hvor det er enighet blant pårørende, ansatte og myndigheter om at det er faglig og etisk riktig å benytte tvang fordi andre tiltak har vist seg nytteløse. Vi trenger rettslige skranker som både regulerer og begrenser tvang i mest mulig grad. På den måten kan rettslig regulering bidra til å stoppe uverdig behandling. Som fagforening forsøker vi på ulike måter å få åpenhet om disse spørsmål. Nå må sosialministeren ta sin del av ansvaret og legge fram den bebudede stortingsmeldingen. Slik kan hun sikre at Stortinget får nok tid til en skikkelig behandling i løpet av våren. Uansett hvor vanskelig spørsmål det her dreier seg om, så er det en ting både vi som fagforening og de nevnte brukerorganisasjoner er sikre på: Myndighetene kan ikke lenger stikke hodet i sanden slik strutsen gjør.