Tvang i psykiatrien

TVANGSBEHANDLING: Jeg viser til innlegg 20. april fra en gruppe leger under videreutdanning i psykiatri. Det er flott at man på et kurs for psykiatere har tatt imot utfordringen til det jeg ser er helt nødvendig: en åpen og saklig diskusjon om hvordan tilbudet til psykiatriske pasienter kan bli bedre. Dette gir håp. Det gjør også de mange forslag til forbedringer som presenteres i innlegget, forutsatt at de følges opp med handling. Jeg er ganske sikker på at utfordringene i psykiatrien ikke kan møtes med flere rundskriv, veiledere, handlingsplaner og regler om at pasientene skal behandles med respekt. Det gjelder også forslagene om økt fokus på holdninger og etikk i undervisningen av alle grupper helsepersonell og om sentrale og lokale planer for redusert tvangsbruk med bidrag fra helsepersonell og brukergrupper. Viktige tiltak. Utfordringen er å gjennomføre dem på en måte som gir praktiske resultater.

Det jeg ser fra mitt ståsted er at ansvarlige helsebyråkrater, ledere og ansatte i psykiatrien trenger et helt annet og bedre system for tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende om deres erfaringer, både de gode og de dårlige. I forrige uke fikk jeg følgende SMS: «Leste kronikken din i Dagbladet torsdag. Takker deg av hele mitt hjerte for … at du setter dette på dagsorden for mange ’lave stemmer’… Tenker også på alle som ikke tør å fortelle sin historie fordi de er redde for represalier fra psykiatrien. Også nyere historier.»

Avsenderen, i likhet med mange andre, formidler at det finnes et stort antall pårørende og pasienter med personlige erfaring som har noe på hjertet, men som i dag ikke blir hørt. De besitter en type kunnskap og innsikt som egentlig er helt nødvendig i det løpende kvalitetsarbeid. Men av frykt for represalier, straffesanksjoner i form av mer frihetsberøvelse, mer tvang, av redsel for å bli møtte med arroganse og ikke å bli trodd, tier de heller stille. Slik frykt for represalier kan ikke argumenteres bort. Det er et faktum at mange er redde for psykiatrien, berettiget eller uberettiget. Derfor får psykiatere og andre ganske enkelt for få tilbakemeldinger og korrektiver. Derved får de også for liten mulighet til å lære av egne og andres feil.

På Gardermoen er det de misfornøyde passasjerene som er ledelsens viktigste hjelpere i arbeidet med å rette opp feil og mangler etter hvert som de oppstår. Hvordan skulle det gått med kvalitetsarbeidet hvis alle disse misfornøyde forble helt tause fordi de var redde for å bli nektet flyreiser senere?

Jeg tror at det kunne være nyttig å diskutere utfordringene i det psykiske helsevern rundt begreper som brukermedvirkning og kundetilfredshet. Noe man nok fort vil oppdage, er behovet for å etablere nye møteplasser og kommunikasjonskanaler med pårørende og pasienter som de opplever trygge nok til at folk våger å komme frem med egne erfaringer, på godt og vondt. En virkelig dialog med personer med brukererfaring, vil sannsynligvis gjøre det lettere for de ansatte i psykiatrien å takle sine vanskelige oppgaver. Og i hvert fall er dette noe de mange ’lave stemmer’ der ute vil hilse velkommen.