Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tvang og frivillighet i arrangerte ekteskap

DETTE ER EN

dobbel advarsel mot farlige forenklinger: Ikke undervurder frivilligheten i arrangerte ekteskap, og ikke bagatelliser tvangen.

Debatten om arrangerte ekteskap har utløst beskyldninger om stigmatisering på den ene side, og om bagatellisering på den andre. Forsøk på å påpeke nyanser og kompleksitet blir lett avskrevet som uttrykk for det siste. Jeg er grunnleggende uenig. Å ta inn over seg kompleksiteten handler om å innse at tvang og press er et alvorlig problem for mange unge som forventes å inngå et arrangert ekteskap. Men det handler også om å fatte betydningen av at dette oppleves som en god giftemåte for mange andre. Det handler om å forstå hvorfor noen unge mennesker ikke river seg løs fra livssituasjoner som går på helsa løs, men heller tar livet av seg enn å søke hjelp. Men også hvorfor andre føler seg dypt krenket når deres svært personlige beslutninger framstilles som overgrep de selv angivelig ikke forstår at de er offer for.

DETTE ER NOEN KONKLUSJONER

i studien «Vi er jo en familie». Arrangerte ekteskap, autonomi og fellesskap blant unge norsk-asiater . Den er basert på dybdeintervjuer med norske unge menn og kvinner med foreldre fra Sør-Asia. De unge er oppvokst i Norge og forteller om sine forhandlinger og konflikter med foreldrene rundt partnervalg. Studien tilbyr noen svar til spørsmålet om tvang og frivillighet.

Er familiearrangerte ekteskap det samme som tvangsekteskap? Svaret er utvetydig nei, av flere grunner. For det første fordi mange gifter seg frivillig, og finner kjærligheten, på denne måten. For dem er det den naturlige måten å gifte seg, slik den er unaturlig for andre. Mange unge opplever nemlig at deres ekteskap ikke bare er deres, men også familiens, fordi den unges identitet er tett knyttet til familiefellesskapet. Foreldrene har med andre ord lyktes i å oppdra sine barn til å dele deres verdier - noe de fleste av oss prøver på. Ikke dermed sagt at partene er enige om rekkevidden av foreldrenes innflytelse, men det handler om en grunnleggende innstilling som gjør ekteskapet til et felles anliggende.

ARRANGERTE EKTESKAP

er, for det andre, ikke det samme som tvangsekteskap fordi arrangert ekteskap er en felles betegnelse på en høyst differensiert praksis. I rigide familier er barna lært opp til blind lydighet, og den unge får valget mellom total innordning eller total konflikt (brudd). I mer fleksible familier har oppdragelsen stimulert de unge til å tenke selv, og det er potensial for forhandlinger og kompromiss. Enten i form av åpen kommunikasjon eller - kanskje oftere - mer skjulte strategier. I flere tilfeller er den unge involvert i arbeidet med å finne en partner, og flere har tatt aktivt og reflektert stilling til den endelige beslutningen.

Vi trenger et mer nyansert begrepsapparat rundt tvang og frivillighet - og i forlengelsen - undertrykking. Dels er det snakk om å skille mellom ulike bruksområder. F.eks. må den juridiske definisjonen på tvang i straffesaker være strengere enn den man bruker i forebyggende arbeid. Dels må det differensieres mellom analytiske nivåer. Man kan godt diskutere problematiske sider ved arrangerte ekteskap uten å mene at alle slike ekteskap hører hjemme i en rettssal, eller - mer aktuelt - bør avverges gjennom strammere innvandringsregler. Det er heller ingen motsetning i å hevde at arrangert ekteskap er del av en kvinneundertrykkende sosial orden, og å mene at flere kvinner som gifter seg arrangert gjør det frivillig - i hvert fall like frivillig som kvinner i andre grupper reproduserer en patriarkalsk kjønnsorden gjennom sine handlinger og valg. Det er også fullt mulig å argumentere for at noen minoritetskvinners beslutninger er betinget av en strengere patriarkalsk orden enn de fleste majoritetskvinners, uten å konkludere med at disse kvinnene utelukkende er ofre som må beskyttes mot sine egne beslutninger.

KORT SAGT:

Det er et generelt poeng at menn og kvinner som opplever sine valg som helt tilfeldige og individuelle ofte underkjenner betydningen av en strukturell kjønnsorden. Når det gjelder majoritetskvinners valg skiller man langt oftere mellom direkte overgrep og mer strukturell undertrykking. Tilsvarende skiller må gjøres når det gjelder minoritetskvinners konforme valg.

Ikke dermed sagt at den enkelte har monopol på å definere hvorvidt hun eller han er utsatt for tvang eller undertrykking. Vi vet at noen unge utsettes for et psykisk press som setter dem ute av stand til å definere egne behov og at en autoritær oppdragelse ikke stimulerer barnets selvstendighet. Men - og det er kanskje det enkleste, men viktigste poenget i studien: Det er snakk om en svært sammensatt gruppe, og spørsmålet om tvang og frivillighet må vurderes på et individnivå.

Arrangerte ekteskap inngår i en kjønnsorden der kontroll av kvinners seksuelle ærbarhet står svært sentralt, og der denne kontrollen er et kollektivt anliggende. Giftemåten kan åpenbart være problematisk i et likestillings- og rettighetsperspektiv. Vi vet at unge mennesker blir tvunget av foreldrene til å gifte seg mot sin vilje. Og det er ikke slik, som det har vært hevdet, at tvangsekteskap er avvik fra en ellers uproblematisk «norm» eller «tradisjon». I den sosiale logikken som arrangeringen er en del av, ligger et potensial for misbruk av makt fra foreldre og andre. Når foreldre presser sin vilje gjennom ved å appellere til sine barns lojalitet og ansvarsfølelse for familiesamholdet, er det effektivt fordi dette er viktige verdier for den unge. Det er tale om en kulturelt betinget emosjonell utpressing som ikke kan avskrives som avvik, men som langt fra gjelder alle arrangerte ekteskap.

FAMILIENS BETYDNING

for den unges identitet må med andre ord trekkes inn både for å forklare hvorfor noen unge opplever at de bestemmer selv, og at andre lar seg tvinge i spørsmål om partnervalg. Studien argumenterer for et større fokus på det svært alvorlige psykiske presset som flere foreldre legger på sine barn, og som bryter ned, men også vekker motstand hos den unge. En konstruksjon av arrangerte ekteskap som tvang per definisjon usynliggjør denne motstanden, fordi den usynliggjør individets vilje. Det blir irrelevant hva den unge gjør og mener fordi en utenforstående vet at alt «egentlig» Jer tvang. Slike generaliseringer fremmer ikke frigjøring.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media