<b>HVA VET VI? </b>Er det slik at tvangsinnleggelser fører til vesentlig bedre utfall for pasienten enn om pasienten hadde handlet etter eget ønske? spør artikkelforfatterne. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
HVA VET VI? Er det slik at tvangsinnleggelser fører til vesentlig bedre utfall for pasienten enn om pasienten hadde handlet etter eget ønske? spør artikkelforfatterne. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Tvang som behandling

Vi trenger politikere som ikke bare vedtar lover, men som også våger å undersøke effekten av dem.

Meninger

I 2015 ble det fattet 3951 vedtak om tvungent psykisk helsevern.

3951 beslutninger om å holde uskyldige mennesker tilbake mot deres vilje, med begrunnelse i at deres psykiske helse gjør dem dårligere i stand til å ta de beste valgene om sitt eget liv.

I tillegg til at retten til personlig frihet generelt er ansett som viktig i Norge, har de fleste politiske partiene et uttalt mål om å redusere antallet tvangsvedtak. 1. september trådte en lovendring i kraft som har som målsetning å gjøre nettopp dette.

Men sentralt i loven står fortsatt det omdiskuterte «behandlingskriteriet» og skal vi komme videre, trenger vi politikere som er villige til å undersøke om det er mulig å oppfylle det.

Det er Psykisk helsevernloven og dens kapittel 3 (Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern) som sier hvilke kriterier som må være tilfredsstilt for å kunne ta en slik beslutning:

  • personen ha en «alvorlig sinnslidelse»
  • frivillighet ha blitt forsøkt først
  • pasienten være undersøkt av to leger
  • pasienten ha blitt gitt anledning til å uttale seg
  • pasienten mangle samtykkekompetanse (endringen som trådte i kraft 1. september)
  • institusjonen være i stand til å tilby tilfredsstillende behandling og omsorg

Så må i tillegg pasienten enten bli vurdert som farlig for seg selv eller andre (det såkalte «farlighetskriteriet») eller pasienten må få «sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert» dersom tvang ikke brukes (det såkalte «behandlingskriteriet»).

Mye kan sies om flere av disse kriteriene, men her holder vi oss utelukkende til behandlingskriteriet. I 2015 ble behandlingskriteriet alene brukt i over 70 prosent av tilfellene som vilkåret for innleggelsen. Denne andelen vil trolig reduseres betydelig med den nye lovendringen, men behandlingskriteriet er der fortsatt.

I merknadene til lovteksten står det at «Begrepet "vesentlig bedring" må forstås slik at det kreves at pasientens tilstand vil bli merkbart bedre» og at «Med "i betydelig grad redusert" menes det at må dreie seg om en reduksjon i utsiktene som vil få store og merkbare konsekvenser for pasienten.»

Så er spørsmålet: Hva vet vi egentlig om effekten av innleggelse under tvang? Er det slik at tvangsinnleggelser fører til vesentlig bedre utfall for pasienten enn om pasienten hadde handlet etter eget ønske?

Studiene som legges fram som et argument for behandlingskriteriet er gjerne studier som viser at pasienter med alvorlig psykisk lidelse (som f.eks. schizofreni) får dårligere prognoser desto lengre de går ubehandlet og at tvangsinnleggelser fører til tidligere behandling.

I en gjennomgang av 47 studier viste det seg f.eks. at i områder hvor farlighetskriteriet (enten for egen eller andres helse) var et absolutt krav for tvangsinnleggelse, var gjennomsnittlig varighet på ubehandlet psykose 79,5 uker, mens den bare var 55,6 uker i de områdene hvor man hadde anledning til å legge personer inn på tvang med bakgrunn i behandlingskriteriet.

Men totalbildet er sammensatt.

For det første, det at noen studier viser at tidlig behandling er viktig og andre studier viser at mulighet for å tvinge pasienter til behandling fører til tidligere behandling, betyr ikke nødvendigvis at pasienter som får behandling under tvang blir bedre enn om de ikke hadde gjort det.

For det andre er det fortsatt mye vi ikke vet om tidlig behandling. Resultatene er lovende, men kunnskapsgrunnlaget er veldig tynt og noen studier tyder også på at de positive effektene av tidlig behandling forsvinner når tiltaket opphører.

For det tredje kan bruken av behandlingskriteriet muligens ha negative konsekvenser, for eksempel ved at flere reserverer seg mot å ta kontakt med psykisk helsevern av frykt for å bli tvangsinnlagt.

Hovedproblemet er likevel ikke et sammensatt totalbilde, men at vi mangler forskning.

I 2009 leverte en arbeidsgruppe nedsatt av Stortingets helse- og omsorgskomité en vurdering av behandlingskriteriet og konkluderer i den med at «Vi har ikke vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre enn om det ikke brukes tvang». Så vidt oss bekjent har kunnskapsstatusen ikke endret seg vesentlig siden den gang.

I år ble det for eksempel publisert en oppdatert gjennomgang av all tilgjengelig forskning på tvangsbehandling utenfor institusjon («compulsory community treatment»). Den konkluderte med at de som fikk behandling under tvang ikke kom bedre ut på sosial og mental fungering eller mål på livskvalitet, men at de som fikk behandling under tvang hadde lavere sannsynlighet for å bli offer for både voldelig og ikke-voldelig kriminalitet. Det viktigste poenget var kanskje likevel at forfatterne bare fant tre studier av tilstrekkelig god kvalitet og at resultatene derfor er preget av høy usikkerhet.

For ordens skyld: Dette betyr verken at det motsatte er tilfellet (altså at tvang svekker behandlingsresultatet) eller at det ikke finnes noen positiv effekt. Og vi tar her heller ikke stilling til det uhyre vanskelige spørsmålet om behandlingskriteriet bør beholdes eller ikke.

Hovedbudskapet er at vi ikke har tilstrekkelig med forskning som støtter opp under at pasienter som ikke legges inn under tvang vil få «sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert», slik lovverket krever.

Det kan vi ikke leve med. Vi trenger denne kunnskapen sårt.

For å få gode svar på spørsmålet om effekten av bruken av behandlingskriteriet, trenger vi solide studier. Konklusjonen fra den nevnte vurderingen fra 2009 er også at «det mest slående funnet i denne gjennomgangen, er den svake kvaliteten studiene har».

Norge er godt rustet for å gjennomføre slike studier. Vi har et velfungerende helsesystem med gode rapporteringssystemer, vi har god erfaring med datainnsamling i stor skala, vi har forskningsmiljøer som er i stand til å håndtere slike forskningsprosjekt og vi har økonomien til å igangsette dem.

Det vi ikke har nok av er politikere som ikke bare vedtar lover, men som også våger å undersøke effekten av dem og som evner å håndtere at resultatene ikke alltid går deres vei.

Eksisterende lover må oftere settes på prøve og reformer bør ikke gjennomføres uten at det også legges til rette for systematiske studier av tilstrekkelig vitenskapelig kvalitet.

Dessverre er det lite i den pågående valgkampen som peker i retning av at vi vil ende opp med politikere som brenner for akkurat det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook