ARBEIDET MED Å BISTÅ norske borgere som er utsatt for overgrep i opprinnelseslandet, kan karakteriseres som et brannslukkingsarbeid. For å bekjempe denne typen kriminalitet, må det forebyggende arbeidet i Norge intensiveres, skriver spesialutsending Merete Munch. Foto: NTB Scanpix
ARBEIDET MED Å BISTÅ norske borgere som er utsatt for overgrep i opprinnelseslandet, kan karakteriseres som et brannslukkingsarbeid. For å bekjempe denne typen kriminalitet, må det forebyggende arbeidet i Norge intensiveres, skriver spesialutsending Merete Munch. Foto: NTB ScanpixVis mer

Tvangsbortgiftet i et annet land

Hjelpeapparat i Norge kjenner til dem fra tidligere, de er kvinner som ble tatt ut av skolen tidlig i tenårene, etterlatt og giftet bort i opprinnelseslandet som barn. For å bekjempe problemet må det forebyggende arbeidet i Norge intensiveres.

Meninger

Norske myndigheter har begrenset mulighet til å hjelpe kvinner og barn i utlandet som er utsatt for tvangsekteskap og alvorlige frihetsbegrensninger. Tidlig intervensjon fra førstelinjetjenesten i Norge er avgjørende for å forebygge kostbare og risikofylte redningsoperasjoner.

Jeg er en av fire spesialutsendinger fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som tjenestegjør ved ambassader i land og regioner der tvangsekteskap og kjønnslemlestelse forekommer. Det er utsendinger ved ambassadene i Amman, Ankara, Nairobi og Islamabad. Vi bistår norske borgere som utsettes for slike overgrep i utlandet, og gir råd til hjelpeinstanser i Norge så enkeltsakene får en god oppfølging, og nye overgrep blir forhindret.

Hva slags bistand man kan yte, avhenger ikke bare av norske regler og ønsker, men også av lover og regler i det landet hvor vedkommende befinner seg.

Utviklingen i Midtøsten innebærer at mulighetene for å bistå utsatte norske borgere nå er blitt ytterligere begrenset. I fjor sommer innførte Utenriksdepartementet reiseråd for hele Irak. Offisielle reiseråd gis når det anses å være grunn til å råde norske borgere fra å reise til et bestemt land, område eller region, eller til å forlate stedet. Årsaken er vanligvis krig, krigsliknende tilstander eller andre former for uroligheter som etter en samlet vurdering av sikkerhetsrisikoen tilsier at norske borgere ikke bør reise til stedet eller oppholde seg der. Irak er et slikt sted. Til tross for det, velger mange norske borgere med irakisk bakgrunn fortsatt å reise, og på ambassaden erfarer vi at mange forventer det samme nivået på den konsulære bistanden som tidligere. Vi opplever også at tjenesteapparatet i Norge ofte har høye og urealistiske forventninger til hva norske myndigheter skal kunne bistå med i utlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I perioden 2008- 2014 registrerte vi ved ambassaden i Amman, som dekker Jordan og Irak, totalt 288 enkeltsaker. Mange av disse sakene er svært alvorlige og dreier seg om kvinner og barn som ber om hjelp enten fordi de allerede er tvangsgiftet, står i fare for å bli det, er utsatt for andre overgrep som trusler og vold eller frihetsberøvelse under opphold i opprinnelseslandet.

I samme periode fikk 55 kvinner og barn assistanse til å returnere til Norge. Dette er få, men svært ressurskrevende saker der ambassaden etter en helhetlig vurdering har kommet til at det har vært mulig og forsvarlig å bistå. Dette er ikke alltid tilfelle, og vi har gjennom året, på bakgrunn av sikkerhetssituasjonen også måttet avvise flere som har bedt om hjelp.

Noe av det som kjennetegner sakene, er at de ikke har startet i utlandet; Hjelpeapparat i Norge kjenner til dem fra tidligere. Mange av de utsatte unge kvinnene har gjennom oppveksten periodevis vært under barnevernets omsorg på grunn av vold og omsorgssvikt, og flere av dem har vært inn og ut av hjelpetiltak i årevis. Noen av dem som henvender seg og får bistand til å håndtere sin situasjon, ble tatt ut av skolen i Norge tidlig i tenårene, etterlatt og giftet bort i opprinnelseslandet som barn. Som unge voksne, med en ødelagt barndom i bagasjen og nå også med egne barn, vender de tilbake til Norge for å reintegrere seg i det samfunnet de ble avskåret fra å vokse opp i.

Ikke alle klarer å bryte ut. Blant de unge kvinnene som ber om råd og hjelp mens de befinner seg i opprinnelseslandet, er det mange som til slutt likevel velger å bli der de er. Tanken på å bryte med familien, få en ny identitet og leve sitt liv på hemmelig adresse i Norge blir umulig. Valget om å innordne seg og bøye seg for familiens krav, framstår som det beste av to onder.

Det arbeidet som er lagt ned siden 2008 gjennom flere handlingsplaner, har ført til at flere utsatte nå får hjelp. Dette skyldes både økt bevissthet og kompetanse om tvangsekteskap og andre former for æresrelatert vold i skolen, barnevernet, familievernet, politiet og øvrig hjelpeapparat, og at flere henvender seg og ber om hjelp.

Politi og hjelpeapparat har etter hvert blitt flinkere til å sørge for ofrenes sikkerhet gjennom ulike tiltak for oppfølging ved retur til Norge. Men i praksis er det fortsatt ofrene som må betale prisen. Ved denne ambassaden erfarer vi at det er et stort avvik mellom det totale antallet saker vi får, og antall saker som blir anmeldt til politiet. Vi erfarer at kun et fåtall tvangsekteskapssaker og familievoldssaker etterforskes og ender i rettssystemet. Dette er en trussel mot rettssikkerheten til minoritetskvinner og barn. Det er samtidig uheldig i et forebyggende perspektiv.

Arbeidet med å bistå norske borgere som er utsatt for overgrep i opprinnelseslandet, kan karakteriseres som et brannslukkingsarbeid. For å bekjempe denne typen kriminalitet, må det forebyggende arbeidet i Norge intensiveres. Ikke minst må kostbare og risikofylte redningsoperasjoner i utlandet føre til varige og gode løsninger for den enkelte ved retur til Norge.

En koordinert innsats og et felles forpliktende samarbeid mellom de ulike kommunale hjelpetjenestene og politi og påtalemyndighet er avgjørende for tidlig å fange opp signalene om at noe er galt, slik at utreisen fra Norge kan bli forhindret. Reparasjonsarbeidet etter en ødelagt barndom koster så uendelig mye mer både for samfunnet og for det enkelte mennesket.