Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Tvangslesing dreper boka

Aslak Sira Myhre er sterk motstander av en litterær kanon i skolen. Han vil stryke klassikerne fra pensum i norsk.

-  Jeg treffer dem hver dag, gutter på 15- 16 år, de hater bøker. Ingenting kan få dem frivillig til å lese ei bok. En viktig årsak til dette er at skolen har dosert dem full av kjedelig litteratur fra 1800-tallet. I verste fall er de blitt presset igjennom Bjørnstjerne Bjørnson og fått avsmak for alltid.

ASLAK SIRA MYHRE har ikke et snev av tvil om at det er riktig å stryke klassikerne ut av pensumplanen i norsk. Han mener et fritt valg er til beste for boka, litteraturen og leselysten. Det er nettopp lysten til å lese Sira Myhre jobber med. Den tidligere RV-lederen har kastet engasjementet sitt inn i Foreningen !les, som arbeider for at folk flest og i særdeleshet ungdom, skal lese flere bøker.

-  Hvorfor ble det en så sterk reaksjon mot å utelate klassikerne fra lærerplanen?

-  Det handler om noe annet. Jeg tror det var redselen for kulturell degenerering som slo til. Frykten for at hele den norske kulturarven er i ferd med i gå i vasken under trykket av Big Brother, gangsta-rap, porno og tv-spill. Ungdommen og klassikerne ble symbolet på å redde «det norske» fra å bli valset over av konsumkulturen.

-  Er det helt uforståelig?

-  Nei da, jeg skjønner den reaksjonen. Kulturfeltet er presset på alle måter, og konsumkulturen er overveldende, men at all bekymring for dette skal slippes løs ved at navnet Ibsen strykes, er underlig. Jeg tror reaksjonen handler mest om kulturens posisjon i Norge og en avmaktsfølelse overfor ungdommen.

-  HVA FÅR DEG TIL Å TRO at leselysten bedres ved at klassikerne forsvinner?

-  Jeg hører ustanselig fra elever som har fått leselysten sin effektivt drept av tvangslesing av nettopp navn fra den lista. Både lærere og elever ber om mer frihet.

-  Men det står bare «til dømes» foran Hamsun, Duun og Undset i planen, en kreativ lærer kan vel klare begge deler?

-  I mange klasserom i Norge behandles denne lista som om den var en ordre, i tillegg kommer tidspresset i norskfaget.

Sira Myhre forteller at han synes det er sjokkerende hvor ofte han treffer ungdom som har lest Bjørnson - og som tror det er slik all litteratur er. Han mener at ungdom som kommer fra ikke-lesende hjem, får den oppfatning at bøker og lesning er noe som har med noe tungt, kjedelig og 1800-tallet å gjøre.

PROBLEMET, MENER HAN, er ikke en mangel på norsk kanon, men at den er for stiv og for gammel. Den er konsentrert rundt de fire store, Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson, noe Sira Myhre ser som et praktisk utslag av Gyldendals store restopplag av Jonas Lie på trettitallet. Han synes det er bra at skolen inkluderer Wassmo og Saabye Christensen, men ungdomsskildringene deres er tross alt en generasjon gamle.

-  Må alt være tilrettelagt, har ikke alle godt av å vite noe om norsk kulturarv, om vår identitet og bakgrunn?

-  Jeg tror det er viktig å skille mellom kulturhistorie og litteratur. Wergeland, Bjørnson, Ibsen og Kielland hører hjemme i historien om vår kultur og byggingen av landet, ikke som obligatorisk lesning. I forhold til lesning har skolen i dag en helt særegen oppgave, skolen er den eneste arenaen vi har til å inspirere barn og unge til å lese. Da må vi gjøre det, ikke skremme dem vekk fra bøkene.

-  Er det ikke viktig at vi har et felles minne, en referanseramme hvor alle forstår hva det er snakk om?

-  Jo visst, jeg ser behovet for fellesskap og forståelse, men det dreier seg mer om kulturhistorie enn litteratur. Hvis man tror at lesning av Ibsens dramaer i skolen gjør elever bevisste på Ibsen-referanser i kulturlivet, er man i beste fall naiv. Å forlange at ungdom skal lese skuespill med sceneanvisninger og det hele, er nærmest å be om et Ibsen-hat. Ibsen hører hjemme i dannelsen, men det må kunne gå an å lære om ham på en annen måte. Innkall noen skuespillere i klassen, for eksempel. Troen på at kanonisering skaper felles minne og samme referanser, er en drømmeverden - så lenge vi fortsetter å presentere feil forfatterskap på feil tidspunkt, skaper vi i stedet større skiller.

-  Dannelse, er det viktig?

-  Ja. Det er jo det vi ønsker, men det målet kan bare nås med en riktig rekkefølge. De tunge listene som litterater setter opp er et produkt av mange års lesning, det er stein på stein i en lesekarriere. Ett sted må man begynne. Harry Potter kan være en vei til Ibsen, men Ibsen er ikke en vei til Harry Potter.

-  ER DET NOE GALT I å måtte bryne seg litt?

-  Man må gjerne gjøre det, derfor er det riktig å gi ungdom boktips med stor variasjon og bredde. Fra Vesaas til Ramslie. Men når 40 prosent av norske gutter sier at de ikke kan tenke seg å lese ei bok frivillig, da er det alvor og på tide og samles i bånn. Årsaken til bokhatet er blant annet tvang, ingen sier at de hater film eller hater musikk. En av de forfatterne jeg har hatt stor glede av som voksen er Olav Duun, men det er ikke noe jeg vil anbefale for 15-åringer som er på vei inn i litteraturens verden.

Aslak Sira Myhre har vært ansatt i bøkenes verden i to år nå, nok til at han har funnet både snobberi og hevn i litteraturverdenen.

-  Se hva de svarer på spørsmål om verdens beste bok. «Ulysses» og «Don Quijote», begge fryktelig vanskelig tilgjengelige bøker. Førstnevnte er nesten uleselig, og desto finere er det. Om noen svarer Anne Karin Elstad på favorittbok, så er det litt pinlig. Hevnen er å bruke bøkene mot alt det kjipe rundt oss. Når kommersialismen har tatt overhånd, skal vi i hvert fall holde på at ungdom leser klassikere. Forresten tror jeg ikke alle kanontilhengerne leste dem med glede selv. Det kan virke som om det de ikke fikk sin egen generasjon til å lese, det skal jammen nå ungdommen igjennom.

-  Og din litterære kanon, hvordan ser den ut?

-  Jeg holder meg langt unna. Målet mitt er å få fram en bredde og et utvalg som kan treffe mange. Jeg vil ikke engang lage en liste over favorittbøkene mine. All kanon handler om smak, uansett hvor mye eller lite belest man er. Men jeg har noen boktips, dem kan du lese ved siden av denne artikkelen, sier Aslak Sira Myhre.

ANTISKREMSEL: - Wergeland, Bjørnson, Ibsen og Kielland hører hjemme i historien om vår kultur og byggingen av landet, ikke som obligatorisk lesning. Skolen er den eneste arenaen vi har til å inspirere barn og unge til å lese. Da må vi gjøre det, ikke skremme dem vekk fra bøkene, sier Aslak Sira Myhre.