Tvangsmaleren

Det var i disse etterkrigstider, i forrige uke for å være korrekt, at en kunstmaler sto på et trykkeri i Drammen og lurte på om et av hans malerier var bombet i stykker.

Det var i disse etterkrigstider, i forrige uke for å være korrekt, at en kunstmaler sto på et trykkeri i Drammen og lurte på om et av hans malerier var bombet i stykker. «Lars Tiller til hest» het maleriet. Det var malt i 1985, ble kritikerrost og kjøpt inn av den norske stat. Som igjen ga det til den serbiske, for å befeste gode vennskapsbånd. Nå var Gullvåg i villrede om hvorvidt bondevikvelsignede Nato-bomber hadde gjort kål på gaven. Slike tanker gjorde han seg mens gamle malerier dukket opp igjen. De skulle avbildes i boka om Gullvågs første 20 år som kunstmaler, en bok som kommer ut i dag (det var reklamen!). Og han skulle godkjenne fargevalørene før den gikk i trykken. Fascinert studerte han fargestoffene som ble pumpet inn på toppen av maskinen, og boksidene som ble spydd ut i enden.

- Det går jammen fort, sa han.

- Det går fortere enn en malerkost.

MENS GULLVÅG TRIPPET BEGEISTRET, badet en lyskaster fra maskinen hans skjegg og hår i hvitt lys. Håkon Gullvåg hadde bedyret at hans eget ansikt er kjedelig. Derfor pleide han å sprite opp med for eksempel stokkender, okser eller klokker når han malte selvportretter. I grunnen hadde han rett. Til forskjell fra mange av sine portrettobjekter - som løytnant Glahn og Edvarda i «Pan», Dorian Gray i Oscar Wildes roman, redaktør Arve Solstad, Rolv Wesenlund eller universitetsrektor Lucy Smith - er det ikke rare livsfurene å spore i Gullvågs ansikt. Hans hud er glatt og litt rosa, og det teddybjørnaktige helskjegget makter ikke å skjule guttungen i ham. På 80-tallet stusset Dagbladets kunstanmelder over denne begavede og kjernesunne, blonde gutten - som ofte tok en joggetur for å få sving på malerkosten, og som lett kunne forveksles med en aktiv langrennsløper.

NÅ KAN IKKE ALLE KUNSTMALERE se ut som Odd Nerdrum. Men enkelte synes at Gullvåg ennå likner et portrett av Erik Werenskiold. Derfor oser det fortsatt av medfødt talent og vidunderbarn, der han 20 år etter debuten står og studerer et av sine siste malerier, «Villskudd II», som er klar for trykken. Et maleri som for øvrig stilles ut fra i dag på Gullvågs utstilling på Galleri Dobloug i Oslo ( er det slutt på reklamen!).

- Synes du maleriet er fint?

- Hvis ikke, hadde jeg ikke tatt det med i boka. Likegyldighetene har jeg ikke tatt med.

- Har du malt mange likegyldigheter?

- Nei, men en del malerier anser jeg som mindre viktige.

- Du ødelegger dem ikke?

- Å jo. I 1987, for eksempel, malte jeg ved Cité International de Paris. Da jeg kom hjem til Norge, ødela jeg ett års arbeid. Det vil si 30- 40 lerreter. Så begynte jeg på nytt.

- Hvordan ødela du dem?

- Jeg rullet lerretene sammen og sagde dem i biter med motorsag.

- Jeg har en elektrisk sverdsag, lik den de bruker i «Motorsagmassakren». Jeg kjøpte den egentlig for å sage vekk trærne på hytta. Noe måtte jeg gjøre for å stanse skogen. Men når det gjelder å destruere lerreter, gikk jeg etter hvert over til mer kultiverte metoder. Da jeg bodde på landet, gravde jeg dem ned. Men skriv nå ikke det, for da kommer folk og begynner å grave rundt hytta mi.

- En tredje mulighet er å bruke skalpell. Jeg har skaffet meg en Stanley-kniv som jeg pleier å skjære lerretene i strimler med. En fjerde mulighet er å slipe ned maleriene med en slipemaskin, og begynne på nytt. Én gang ryddet jeg et av mine atelierer i Trondheim og kjørte et lass på fyllinga. Da jeg kjørte vekk, oppdaget jeg i sladrespeilet at søppelarbeiderne begynte å plukke. Klok av skade strimler jeg derfor maleriene før jeg kaster dem. Man lager jo en del slagg, ikke sant.

VI BLE INVITERT TIL HÅKON Gullvågs atelier i Oslo, og beglodd av hans varianter av Lucy Smith, Rolv Wesenlund og Arve Solstad. På et bord er det mengder av terpentin og tuber med maling. På ei hylle ruver et stereoanlegg og CD-er med klassisk musikk. På gulvet står en Ikea-stol med sykkelsete, som han tryner med når han blir for ivrig. På veggen, innimellom maleriene, henger Luftforsvarets instruks for maksimum tillatt hårlengde. Fire svarthvittbilder demonstrerer fra like mange vinkler hvordan klippen skal være.

Bildene og innkallelse til militæret inspirerte ham til å male en portrettserie av hoder klipt etter instruksen. Men for oss udødelige kom hans samfunnsbrodd til syne først under den sivilt ulydige maleaksjonen på Svartla'moen, arbeiderstrøket trondheimspolitikerne med Marvin Wiseth i spissen forsøkte å rasere til fordel for blant annet et bilverksted.

Etter at Gullvåg og hans eldre kunstnerkollega i Trondheim, Håkon Bleken, malte og signerte en av husveggene, til heiarop fra presse og publikum, stilnet politikernes beskyldninger om vandalisme og tagging. Og Svartla'moen står. Likevel ønsker ikke Gullvåg å framstå som en samfunnsengasjert kunstner.

- MEN SOM KUNSTNER har du plikt til å stå opp når situasjonen krever det. Vår sivile ulydighet på Svartla'moen var grunnet både i en solidaritet med de unge, urbane kunstnerne som bodde der, og i et oppbygd raseri mot kommunepolitikernes rasering av Trondheim. Salget av Lade gård til Rema 1000, for eksempel, er en skandale.

- Men du gikk ut og støttet Odd Lindberg nylig?

- Dagbladet ringte meg ved midnatt og spurte hva jeg mente. Jeg sa jeg var uenig med Lindberg i sak, men at jeg ville forsvare hans rett til å ytre seg om selfangst. Siden jeg har jobbet som slakter selv, vet jeg at det foregår mye tilsynelatende inhuman slakt uten at folk reagerer. I tenåra hadde jeg sommerjobb på Eggsentralen, hvor faren min jobbet, og slaktet daglig 2000 kyllinger og 700 kalkuner.

- Hvordan foregikk avlivingen?

- Vi klubbet dem ned.

- Med..?

- Avsagde riveskaft. Så du kan i grunnen si at vi massakrerte dem med avsagd rive.

Gullvåg smiler.

- 17- 18 år gammel klubbet jeg ned kyllinger om dagen og studerte ved kunstakademiet om kvelden.

- Led kyllingene?

- Jeg tror ikke det.

- Dere må ha følt dere som massemordere?

- Tidvis. Men det ble en vane, da. Jeg husker én som var litt følsom. Han ga ei høne en klem.

- Men din tid ved hjemmehjelpskontoret engasjerte deg?

- Ja. I mitt andre samfunnsengasjerte brev i mitt liv skrev jeg til sosialsjefen og tilbød meg å jobbe gratis for de gamle. Etter at bestemor døde, hadde jeg tenkt mye på hvor isolert de gamle i trygdeboligene levde. Og så innbilte jeg meg at jeg var snill. Mitt første samfunnsengasjerte brev var rettet til Dagbladets korrespondent i USA. Jeg var tolv år og lurte på hvordan jeg kunne bidra til å få avskaffet dødsstraff. Noen uker seinere fikk jeg masse informasjonsbrosjyrer i posten.

- Men i maleriene dine henrettes folk ofte?

- Ja, det kommer av lynsjingen og mobbingen jeg husker fra skolen på Lade. Det som skjedde med Jesus, skjer fortsatt daglig. Massene roper på henrettelse. Den som ikke føyer seg, blir ikke guvernør.

HAN ER NOE SÅ SJELDEN SOM en dannet og arbeidende kunstner, sies det. Håkon Gullvåg er ikke typen som heller øl på folk, selv om han kan sympatisere med sommerens ølkastere. Han er så begavet at kritikerne frykter han skal bli for flink. 16 år gammel kom han inn på Kunstakademiet i Trondheim, og måtte få dispensasjon fordi han var for ung. Han snek seg ut vinduet for at ingen skulle oppdage at han malte under de politiske allmøtene.

Han malte motiver fra sin barndom, fordi han var så ung at han fremdeles var i kontakt med den, og for å beholde troverdigheten. Minner som at kjøkkenet ble badet i et grønt lys når mor dro ned den svarte rullegardinen, dukket opp igjen som okergrønt lys på lerretene.

Minner om eksosen fra en Saab en klar vårdag kunne dukke opp i sigarettrøyken til Arve Solstad 30 år seinere. I sine bilder smelter han nå sammen brokker fra barndom, litteratur, kunst og samfunnsliv. Hvert maleri har sin historie, som det han malte til veggen i kantina på Vest-Agder Elektrisitetsverk: En sau som skrus i stykker av et vognhjul. Tsjernobyl-ulykka oppsto mens Gullvåg gjøv løs på sitt første utsmykningsoppdrag. Radioaktive skyer ség over Trondheim, og bequerelverdiene på sau og ørret steg.

- Akkurat den dagen gikk jeg tur i fjellet, og det regnet på meg også ! Radioaktive sauer ble slaktet, og deretter oppsto en diskusjon om man skulle gi bort saueskrottene til gamlehjemmene. Det gjorde ikke noe om de fikk arveanleggene ødelagt, for de skulle ikke ha flere barn likevel, ble det sagt.

UANSETT HVOR MYE IDIOTISK man som lekmann og journalist spør Håkon Gullvåg ut om kunstverdenen, svarer han interessert. Han skjenker i våre glass straks de er tomme. Når han spør om å få gå og urinere, blir vi oppriktig usikre på hva han hadde gjort om vi hadde svart nei. Det føles dårlig gjort å besvare en slik dannethet, ved å pirke borti historien bak hårinstruksen som henger noe malplassert på veggen.

- Hvorfor begynte du aldri i militæret?

- Jeg hatet tanken på å inngå i et system, gå i uniform, strigles og bli en del av noe annet. Jeg kom aldri inn.

- Hvorfor ikke?

- Det var mange grunner til det. Noen påsto at jeg var tvangsmaler.

- Var du det?

- Jeg tror ikke det finnes noe sånt. Men noen fant ut at jeg ikke passet inn.

- Det var ikke på grunn av fysikken?

- Nei, hvis det var noe, så var det psykisk.

- Men ærlig talt, Gullvåg, selv om du er kunstner og maler, er du vel ikke mindre mentalt utrustet til å skyte med en AG3 enn 19-åringer flest?

- Nei, det er klart.

- Hva var årsaken da?

- Jo, noen ba om at jeg måtte få slippe.

Han vrir seg i stolen.

- Kvalifiserte folk satte en eller annen psykiatrisk diagnose.

- Men du har da ikke psykiske problemer?

- Tydeligvis ikke.

- Men militærets psykiater mente du var ute å kjøre?

- Nei, legen var privat. Tanken på ikke å male var så jævlig at jeg vurderte å søke asyl i Sverige. Noen forbarmet seg over meg, da, og var enig.

- Hva var diagnosen?

- Jeg husker ikke. Legen ba meg innstendig om å glemme den. Det han mente, var i hvert fall at jeg ikke ville tåle å bli puttet inn i systemet.

Lettet finner han en punchline, som kan redde ham ut av uføret. Plutselig ler Håkon Gullvåg.

- Men så lenge jeg var på utsida, var det greit.