Tvangsmessig forfølgelse

Det relevante spørsmålet dreier seg altså ikke om hva offeret kan gjøre, men hva det offentlige fellesskapet kan bidra med.

Med jevne mellomrom får vi presentert historiene til mennesker som lever i ødeleggende frykt på grunn av at andre forfølger dem. De lever som fanger i egne liv, mange med voldsalarm, andre må flytte til hemmelig adresse og skifte "identitet". Denne ufrivillige invaderingen stjeler livsrom fra offeret. Livet blir innrettet på å dempe frykten og å overleve fra dag til dag. Denne kronikken gir et innblikk i litt av det vi vet om tvangsmessig forfølgelse, eller "stalking" som er den vanlige betegnelsen i internasjonal faglitteratur. Hva er tvangsmessig forfølgelse? Hvor vanlig er dette? Hvem er forfølgerne? Hvor farlige er de? Hvem er ofrene og hvilke konsekvenser har forfølgelsen for dem? Kan en gjøre noe selv for å få slutt på forfølgelsen?

Tvangsmessig forfølgelse kjennetegnes av at en person invaderer en annen persons liv mot denne personens vilje. Dette kommer til uttrykk i et vidt spekter av uønsket kommunikasjon: overvåkning, forfølging fra sted til sted, "kommunikasjonsterror" via direkte kontakt, brev, pakker, E-post, telefon, osv, falske politianmeldelser, ødeleggelse av eiendeler, og voldskriminalitet. Forfølgelsen kan vare fra noen uker og i mange tilfeller i over 20 år. Selv om tvangsmessig forfølgelse er et velkjent tema fra lang tid tilbake i for eksempel skjønnlitteraturen, så skjøt forskningen innen dette området først fart på begynnelsen av nittitallet. I USA hadde en på det tidspunktet hatt en rekke forfølgingssaker med kjendiser som ofre. Dette førte til stor medieinteresse, innføring av lover mot forfølgelse og etter hvert økt forskningsaktivitet.

Som ved de fleste menneskelige avvik finner en heller ikke en ensartet gruppe mennesker som tvangsmessig forfølger andre. Åtte av ti er menn og de fleste er mellom 30 og 40 år gamle. Åtte av ti av ofrene er kvinner. I tillegg til å være eldre enn andre lovbrytere, så har de fleste forfølgerne høyere intelligens, bedre utdanning og de kommer heller ikke fra noen spesiell etnisk gruppe. I løpet av livet vil 5% av oss ha blitt utsatt for tvangsmessig forfølgelse. De fleste tilfellene er av kort varighet. Over halvparten av forfølgerne er tidligere partnere. Det er også denne gruppen forfølgere som oftest ser ut til å ty til voldshandlinger mot den forfulgte. I om lag 1% av tilfellene ender volden i drap. Det ser ut til at de som dreper fordeler seg på to forskjellige undergrupper. Enten har de hatt et intimt samlivsforhold med offeret tidligere eller så har de aldri vært i kontakt med henne før forfølgelsen starter. Hvis forfølgelsen springer ut fra et tidligere samlivsforhold så har også dette vanligvis vært preget av vold.

Alvorlige seksuelle overgrep forekommer relativt sjelden. Mange av disse overgrepene ser ut til å være begått av en spesiell type forfølger. Han ønsker ikke å bli sett av offeret, men han legger alltid igjen "spor" som viser at hun er overvåket og forfulgt. Dette gjør han for eksempel ved å flytte gjenstander i offerets bolig og sende anonyme brev med innhold som viser at de har samme avsender. Han nyter den frykten dette skaper og prøver så godt han kan å få tilgang på slike observasjoner. Som oftest har disse personene gjort seksuelle overgrep tidligere mot andre personer.

I de aller fleste tilfellene er imidlertid forfølgelsen ikke seksuelt motivert. Forfølgeren drives vanligvis av sinne, fiendtlighet og et sterkt ønske om å kontrollere offeret. Dette ser en hos en stor del av menn som ikke kan akseptere at et forhold er over. De forfølger ikke av kjærlighet, men av et intenst ønske om å gjenvinne kontroll over ekspartneren. Mange av disse mennene er umodne, ekstremt selvsentrerte og de misbruker rusmidler. En annen gruppe føler seg som uskyldige ofre etter samlivsbruddet. De truer ofte, men realiserer sjelden truslene. Det kan virke som om det å frambringe frykt i offeret er nok i seg selv. Andre forfølgere kjennetegnes av at de aldri har hatt intime forhold over tid. De lever sosialt isolert, opplever tilkortkomming i sosiale samspill og har under gjennomsnittlig intelligens. De ser lite galt i det de gjør og forestiller seg at deres forfølgelse er en form for kurtisering. Denne gruppen skifter offer hyppig og kalles derfor "serieforfølgere". De utøver nesten aldri vold mot offeret. I andre tilfeller er forfølgelsen basert på vrangforestillinger der forfølgeren er overbevist om at det er en gjensidig kjærlighet mellom han og offeret. Mange forfølgelser som har involvert kjendiser har vært av denne typen. Stor mediadekning av disse tilfellene kan ha bidratt til at mange tror at dette er den vanligste typen tvangsmessig forfølgelse.

Ut over beskrivelser av forfølgelse som har resultert i vold og seksuelle overgrep, så har bare en liten del av forskningen vedrørende tvangsmessig forfølgelse belyst hvilke konsekvenser dette har for ofrene. De få undersøkelsene som er gjort har noen felles funn. For det første gjør offeret omfattende begrensninger og omlegginger i eget liv. Nesten alle legger om rutinene sine, begrenser den sosiale kontakten med andre og iverksetter sikkerhetstiltak. Kvalme og vekttap er også vanlig, mens noen overspiser for å bli mindre attraktive for forfølgeren. Flytting og jobbskifte skjer også ofte. De aller fleste lider av alvorlige angstplager og depresjon. Mange kan fortelle om sterke angstreaksjoner utløst av helt tilfeldig å ha truffet på personer som har minnet om forfølgeren. En stor andel har enten vurdert eller forsøkt å ta sitt eget liv. Kroniske søvnforstyrrelser og skremmende gjenopplevelser etter å ha møtt forfølgeren rammer også de fleste.

Kan den som forfølges gjøre noe selv for å stoppe forfølgeren? Det er lite som tyder på at hun kan oppnå forandring ved å møte forfølgeren under fire øyne. Noen forfølgere vil til og med se dette som en kjærlighetsbekreftelse, mens andre vil føle seg avvist og i verste fall ty til vold. Møter mellom forfølger og offer iverksatt og ledet av offentlige instanser kan ha en regulerende effekt på forfølgeren, men i mange tilfeller vil han ikke møte med mindre det er pålagt av politi eller rettsvesen. Domsavsigelser med påfølgende soning eller forbud mot å oppholde seg i nærheten av offeret virker i mange tilfeller. I forhold til f. eks. den tidligere nevnte undergruppen av forfølgere som drives av vrangforestillinger ser det ut til å ha liten effekt. Psykiatrisk behandling og rusbehandling kan i mange tilfeller hjelpe disse menneskene.

Det relevante spørsmålet dreier seg altså ikke om hva offeret kan gjøre, men hva det offentlige fellesskapet kan bidra med. Offeret og hennes nærmeste må gis nødvendig hjelp for de psykososiale plager som de er blitt påført. I det lange løp vil det imidlertid være meningsløst å avgrense det offentliges ansvar til å lindre offerets lidelse. Den forfulgte viser egentlig bare en naturlig psykologisk reaksjon på en ekstremt unaturlig livssituasjon. Intervensjoner i forhold til denne urimelige livssituasjonen i form av tiltak overfor forfølgeren er en fundamental forutsetning også for å kunne hjelpe offeret. Først av alt så må altså den forfulgtes trygghet ivaretas. Ansvaret for slike tiltak må ligge hos offentlige instanser og ikke hos den forfulgte selv. Rundt hver forfulgt person bør det opprettes lokale ansvarsgrupper hvor både politi og helse- og sosialvesen er representert. En må søke etter nye og mer kreative løsninger. Ferie- og avlastningsreiser "på blå resept", dekning av utgifter til tjenester fra vaktselskap, osv er eksempler på dette. Men mest av alt så må de som utsettes for tvangsmessig forfølging bli sett og tatt på alvor ved første henvendelse. Offerets altomgripende følelse av maktesløshet må ikke bli møtt av et maktesløst offentlig apparat.