VIL TA GREP: På T-banen og bussen, på gata, på jobben og forelesning: «Tvangsnevrotisk mobilsjekk» har blitt den nye folkesykdommen, skriver artikkelforfatteren. Han lover sjøl å ta grep. Foto: Maskot / NTB Scanpix
VIL TA GREP: På T-banen og bussen, på gata, på jobben og forelesning: «Tvangsnevrotisk mobilsjekk» har blitt den nye folkesykdommen, skriver artikkelforfatteren. Han lover sjøl å ta grep. Foto: Maskot / NTB ScanpixVis mer

«Tvangsnevrotisk mobilsjekk» er blitt den nye folkesykdommen

Hvor mange timer i løpet av uka bruker vi på å sjekke telefonen?

Meninger

Tanken dukker opp i hodet ditt. Du må sjekke telefonen. Sist gang det skjedde var for få minutter siden, og noen minutter etterpå dukker den opp på ny, og sånn går dagen. Det virker nesten som telefonen er så brennende varm der nede i lomma at den bare må ut. Skal livet fortsette sånn? Hvor mange timer i løpet av uka bruker vi på å sjekke telefonen? Dette er blitt den nye folkesykdommen, «tvangsnevrotisk mobilsjekk».

Dette er til deg med trynet ned i mobilen, som ikke er klar over at andre forsøker å komme seg inn eller ut på trikken. Som sitter i møter og forelesninger, gjesper og med zombieblikket ditt blar videre inne på telefonen din. Hvor ble det av konsentrasjonen, fokuset og folkeskikken? Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg er dessverre blitt en av dem. Lurer vi oss selv? Tror vi at ingen ser oss eller gir vi faen?

I løpet av døgnets 24 timer er det ved to anledninger telefonen ikke er i bruk, det er når jeg sover og når jeg trener. To deilige pauser. Men til gjengjeld er det første jeg gjør når jeg våkner å sjekke telefonen. Og når jeg er ferdigtrent, får vridd om nøkkelen og åpnet skapet i garderoben, da sjekker jeg telefonen. Det er deilig å gi etter for cravingen. Jeg har god samvittighet fordi jeg har vært en time eller to uten, og nå kan jeg endelig gi etter, akkurat som en svak hyklersk addict der nede på plata. Heldigvis er jeg ikke så fortapt som de svake sjelene som har telefonen med seg når de trener, gjerne bundet fast i armen. Sikkert i tilfelle noen skulle prøve å ta den.

Av og til har jeg en god dag, da evner jeg å overstyre cravingen, la telefonen ligge i noen minutter ekstra, enten det er når jeg leser ei bok, har en samtale eller er på jobb. Det føles faen meg deilig. Som plutselig å bli konfrontert med en deilig kake og klare å si «nei takk». Problemet er at kakeutfordringen skjer så sjelden at man i de fleste tilfeller kan si «ja takk» med god samvittighet. Telefonutfordringen derimot, den er der alltid, og da er det vanskelig å bli seierherre.

Telefonen har blitt en forlengelse av vårt fysiske- og personlige selv. Det er definitivt den ene tingen i mitt liv jeg dessverre føler fortjener å bli kalt «my precious», og det er kanskje litt urovekkende? Jeg lover å ta grep og håper du også gjør det.