Tvangsretur til flukt

ASYLPOLITIKK 1: I Dagbladet 31. juli viste jeg til at asylsøkere de siste to årene har blitt tvangsreturnert til åpenbart ustabile situasjoner i Afghanistan og Somalia, og i flere tilfeller knapt satt bena på hjemlandets jord før de igjen har blitt tvunget på flukt.

Alle som har fulgt norsk asyldebatt, vet at Utlendingsnemnda er rask til å imøtegå kritikk. Så hvorfor forholder Utlendingsnemnda seg taus til akkurat dette temaet, som er så grunnleggende for nemndas virksomhet – mer enn det, som er akkurat det som ikke skal skje, nemlig at flyktninger nektes trygghet og sendes tilbake til fare? Også da jeg berørte beslektet problematikk i en artikkel i Aftenposten i desember i fjor, valgte nemnda taushet heller enn offentlig debatt.

Faktum forblir at Utlendingsnemnda regelmessig har ansvar for tvangsreturer til noen av de verste konfliktområdene på jord, til ustabile situasjoner hvor nemnda ikke kan annet enn vite at de bedriver et sjansespill. Dette er et kontinuerlig problem spesielt i forhold til Afghanistan. I mitt innlegg viste jeg til at mange av afghanerne som ble fjernet med makt fra Eidsvolds plass i fjor og tvangsreturnert til Afghanistan, var fra et ustabilt område som kort etter – til ingens overraskelse – ble erklært utrygt av FN.

Dette var ikke et engangstilfelle. Det er eksempelvis bare noen uker siden nemnda var ansvarlig for tvangsreturen av en afghansk asylsøker til et av få gjenværende trygge distrikter i provinsen Wardak – igjen, like før FN erklærte hele provinsen som utrygg. Det er nærliggende å mistenke at en debatt hvor faktaene er så kalde, er en debatt nemnda foretrekker å tie bort.

Jeg tillater meg derfor å stille nemnda følgende spørsmål: 1) Har norske myndigheters gjentatte tvangsretur av asylsøkere som i løpet av dager eller uker har blitt tvunget på flukt igjen, medført noen form for gjennomgang av kriteriene for tvangsretur til åpenbart ustabile områder? Og viktigst: 2) Hvordan vil nemnda sikre at man i fremtiden skal unngå tvangsretur til flukt?