Tvangstrøye med vinger

Nasjonalmuseets direktør Sune Nordgren kom inn som en svensk virvelvind til norsk kritikk. Her skriver han om å gjøre det nye museet til møteplass.

DET ER KANSKJE

ikke helt sant det den svenske forfatteren Erik Gustav Geijer sa, at «vad stort sker, sker i tystnad». Noen ganger finner store hendelser sted med bulder og brak. Faktum er at prosessen rundt opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst blir kritisert for ikke å være åpen nok opp imot offentligheten. For at de store Visjonene og Manifestene ikke har kommet på trykk. Sannheten er at mye har skjedd siden det nye museet ble konstituert for ni måneder siden. Visjonene finnes, men vi tar ett skritt om gangen.

Et nasjonalmuseum bygges ikke på en dag. Det er et prosjekt der styre og ledelse må drives av samme overbevisning og hengivenhet og der alle ansatte må føle entusiasme. Vi er 125 individualister som skal få dette til å fungere. Å få alle til å arbeide i samme retning er framfor alt en intern prosess. En prosess med smertefulle omstillinger og nye arbeidsoppgaver og relasjoner å forholde seg til. En både hverdagspraktisk og mental prosess som alle vil skal gå raskt, men som også må ta sin tid.

JEG KOM TIL OSLO

i oktober i fjor, og i løpet av dette første halvåret har tross alt en hel del skjedd. Omorganiseringen har gjort oss til ett felles personal, adgang er blitt gratis, Nasjonalgalleriet skal få en skikkelig ansiktsløftning, den gigantiske hallen i Lodalen løser mange av våre akutte, men også framtidige problemer, og til sommeren neste år skal vi feire det nye museet med en internasjonal utstilling på Tullinløkka. Belønningene begynner nå å komme. Det begynner å vokse vinger på tvangstrøya.

Nasjonalmuseet for kunst har siden juli 2003 vært ett museum, en fusjon av fire tidligere selvstendige institusjoner i Oslo: Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Norsk arkitekturmuseum. Ambisjonen er å gjennomføre et faglig og publikumsmessig sett slagkraftig museum med hovedbase i Tullinløkka-området. I tidligere planer har det vært snakk om at museet ville være samlet og utbygd i 2014, da vil også bygningene som nå huset Historisk museum inngå. Om alt går som planlagt, er det imidlertid ikke umulig at første etappe vil kunne innvies tidligere. Siden hensikten ikke er å bygge en monolittisk bygning på Tullinløkka, ingen «katedral» - snarer skal det skapes et museumskvartal, et mangefasettert opplevelsessentrum - kan absolutt en skrittvis framrykking være ønskelig.

SAMORGANISERINGEN

vil bryte tradisjonelle og konservative kulturer, løse interne strukturelle problemer og ivareta de menneskelige ressursene og den kompetansen som finnes, men som nå ikke er fullt utnyttet. Det handler om å få «rett person på rett plass». Felles administrasjon vil medføre vesentlige innsparinger og frigjøre ressurser til det kreative arbeidet. En gjennomgripende holdningsendring vil kunne åpne museet og gjøre det mer tilgjengelig for besøkende. Et hovedgrep er å la det pedagogiske og publikumsrettede arbeidet få en høyere status, og samle det under en felles offensiv ambisjon. Koordinering av programvirksomheten og innkjøpene av kunst vil komme til å heve kvaliteten på så vel utstillinger som samling, samtidig som de økonomiske ressursene vil bli utnyttet mer rasjonelt. Det meste av dette gjennomføres lenge før det nye museumsbygget står klart.

Styret har formulert sine ambisjoner: Det nye Nasjonalmuseet for kunst «skal framstå som en av de ledende kunstarenaer i Nord-Europa». Jeg har oppfattet oppdraget slik at det innebærer å gi det nye museet så vel en ny identitet som en kvalitetsheving. Målet er en identitet med internasjonal forankring og betydning. Virkemidlet er å føre de ulike samlingene sammen, for derigjennom å oppnå en kraft som plasserer museet på kartet som den viktigste nasjonale institusjonen for bevaring, forskning og visning av kunst, arkitektur og design.

Sammenslåingen og omorganiseringen er ikke primært begrunnet i et ønske om å spare. Det er mer et spørsmål om å få mer «valuta for pengene». Staten satser store summer på det nye museet, og publikum må få mer tilbake for pengene enn de får i dag. Merverdien kan være i form av opplevelsesrike utstillinger og andre spennende aktiviteter. De nåværende museenes programmer fortjener allerede i dag et større publikum enn de har. Med ytterligere vektlegging av pedagogikk og formidling kan vi bygge et publikum som kommer oftere og opplever en større tilhørighet til Nasjonalmuseet, et kjernepublikum som virkelig gjør museet til sitt møtested og sitt «tredje sted» etter hjem og jobb. Dette nye publikummet må vi bygge opp fra grunnen av med en mer intensiv og mer fantasifull skolevirksomhet. Vi må på alle nivåer skape en mer åpen og positiv atmosfære i museene, slik at vi stimulerer publikum til å vende tilbake.

ET NASJONALMUSEUMS

innkjøpspolitikk er alles anliggende, med i dag gjøres kunstinnkjøpene direkte for magasinene. I kunsthallen i Lodalen skal vi engasjere kunstnere til å arbeide direkte med oss i omfattende prosjekter, vi kan vise kunst som ikke kan vises noe annet sted, men vi kan også vise fram våre nye innkjøp og legge til rette for åpen debatt om verkene og museets innkjøpspolitikk.

Besøkstallene stiger: Stadig flere oppsøker museer for opplevelser og rekreasjon. Tilgjengelighet og kvalitet må nå være museets to ledestjerner. Fysisk og intellektuell tilgjengelighet, høyeste kvalitet for alle. Men ikke tilgjengelighet gjennom popularisering. Heller tvert imot, gjennom komplisering: sette ting i sin sammenheng, konfrontere kunsten, som så ofte vises i et vakuum. Granske kritisk, løfte fram alternativer, vise fram med blikket rettet mot en samfunnsmessig kontekst. Bygge tillit i vårt voksende publikum. Gjøre museet til en møteplass.

Samlingsansvar, nasjonale oppdrag og publikums forventninger: det er så mye et nasjonalmuseum skal være. Men vi kan ikke gjøre alt. Først skal vi identifisere våre kjernevirksomheter og utføre dem på en profesjonell måte. Så skal vi selvfølgelig samarbeide og være en ressurs for hele landet, og sist, men ikke minst, være en god partner i tidas kunstliv. Ikke bare løse oppgavene våre -sammen skal vi få det til å fly!