GANGSYN: Terje Tvedts artikkel i siste nummer av Samtiden, gjengitt i en kortversjon i Dagbladet, gir meg en følelse av at han er så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet, skriver Christian Borch, som flere ganger har ledet TV-aksjonen. Her fra innsamlingen til Leger Uten Grenser i 2006. Foto: NRK
GANGSYN: Terje Tvedts artikkel i siste nummer av Samtiden, gjengitt i en kortversjon i Dagbladet, gir meg en følelse av at han er så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet, skriver Christian Borch, som flere ganger har ledet TV-aksjonen. Her fra innsamlingen til Leger Uten Grenser i 2006. Foto: NRKVis mer

Tvedt skyter seg i foten

Terje Tvedt skjærer alle NRKs innsamlingsaksjoner over en kam og føyer dem inn i sitt kjente fiendebilde av norsk utviklingshjelp.

Terje Tvedts grusomme salve mot NRKs innsamlingsaksjoner er interessant av flere grunner. Generelt lister han opp prinsipper vi selvsagt alltid må ha med oss i den mentale bagasjen. Men så blåser han i sin fordømmelses trompet og slår fast at vi går på akkord med hvert enkelt av dem – hele tiden, hele veien. Det er ikke sant, og det vet han. Han går altså på akkord med prinsippene for sitt eget fag, nemlig akademisk objektivitet, og setter dermed sitt eget prosjekt på grunn fra første åretak. En annen ting er at han skjærer alle NRKs innsamlingsaksjoner over en kam og føyer dem inn i sitt kjente fiendebilde av norsk utviklingshjelp. Der hører de ikke uten videre hjemme.

Jeg er visstnok den som har ledet og deltatt i flest av NRKs store innsamlingsaksjoner. Den første var for Frelsesarmeen, den andre for Amnesty International, den tredje for Leger uten Grenser. Dessuten hadde jeg ansvaret for et par prosjekter i forbindelse med innsamlingen for UNICEF, i Sør-Sudan og USA. La det være slått uttrykkelig fast: Vi tok vår journalistiske integritet meget alvorlig i samtlige tilfeller.

Den første av reportasjereisene gikk til St Petersburg, der Frelsesarmeen drev et sykehus for barn med AIDS. Vi ble bedt om å holde oss unna de generelle sosialpolitiske aspektene, fordi det kunne svekke Frelsesarmeens status i Russland. Det sa jeg blankt nei til, noe som etter mye om og men ble akseptert. Dermed fikk vi en unik mulighet til å avdekke den dype sosiale tragedien som utviklet seg i tiden like etter sovjetstatens fall, da borgernes sikkerhetsnett var nappet vekk av en rå og kynisk kraftkapitalisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mine reportasjer til innsamlingen for Amnesty handlet om dødsstraff og politiske fanger. Jeg tilbrakte to uker på Death Row i Huntsville, Texas, der jeg intervjuet flere dødsdømte fanger. Amnesty forekom ikke i reportasjen, rett og slett fordi organisasjonen ikke hadde skikkelig fotfeste i Texas. Det handlet altså om et tema som sto sentralt i innsamlingen, men reportasjene var definitivt ikke PR-innslag om Amnestys fortreffeligheter. Derimot gav den NRK anledning til å dekke et emne som var svært aktuelt, ikke minst i lys av at guvernør George W. Bush i Texas var den guvernør som hadde undertegnet flest dødsstraffer, og nå var nominert som presidentkandidat i USA. Hva dette har med utviklingshjelp å gjøre er vanskelig å forstå.

Den andre reportasjen handlet om politiske fanger i Peru. I Lima møtte jeg Karsten Alnæs fra Forfatterforeningen. Han var der for å dele ut en pris til en poet og politiker som president Alberto Fujimori holdt fengslet uten dom, til tross for amnestiet som hadde ført til løslatelse av nesten alle de andre. Vi ble skygget av Fujimoris hemmelige politi hele veien, og ventet når som helst å bli kastet ut av landet. I stedet ble jeg invitert til Fujimoris private residens, der han stilte seg til disposisjon – uten betingelser – for et fire timer langt intervju.

En av reportasjereisene i arbeidet med innsamlingen til Leger Uten Grenser (MSF), gikk til et sykehus langt inne i regnskogen nordvest i Elfenbenskysten. Sykehuset ligger i et området opprørsgeriljaen hadde full kontroll over, og som var bortimot utilgjengelig for reportere. Ved å reise inn sammen med MSF, kunne vi altså gå inn i en konflikt som er sentral i det internasjonale nyhetsbildet, men var praktisk talt udekket.

I de fleste tilfeller har arbeidet med innsamlingsaksjonen gitt oss verdifull spin-off effekt. Vi har kunnet vise hva organisasjonene arbeider med og under hvilke omstendigheter. Men vi har behandlet alt materialet som generelt nyhets- og reportasjestoff.

Tvedt påstår at vi er betalt av organisasjonene som har innsamlingsaksjonene. Faktum er at min lønn, min overtid og mine reiser har gått uendret over min lønnskonto. Utgiftene til reportasjereisene finansieres med en avtalt andel av de innsamlete midlene. Om programledernes vanlige lønn dekkes inn av disse beløpene vet jeg ikke. Men jeg vet i hvert fall helt sikkert at vi ikke har noen opplevelse av å være kjøpt og betalt av organisasjonene.

Flere avsnitt i Terje Tvedts artikkel gir meg en følelse av at han er så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet. Påstandene om at «journalistene vet at penger går til korrupsjon og at mange prosjekter viser seg ikke å være bærekraftige», hadde vært injurierende hvis artikkelforfatteren hadde hatt noe igjen av sin injurierende kraft. Det samme gjelder påstanden om at vi er skyldige i en «spesiell form for korrupsjon – belønningen for den enkelte er ikke økonomisk, men tilgang til Det nasjonale godhetsregimets moralske status og selvbilde».

Jøje meg. Mannen får sagt det. Men forstår han hva han sier?

SVARER PÅ KRITIKK: Christian Borch. Foto: LARS EIVIND BONES
SVARER PÅ KRITIKK: Christian Borch. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer