Tvedts korstog

Hvis Tvedt fortsatt påstår at bistandsmidler brukes til forkynnelse, må han dokumentere det. Det holder ikke å demonstrerer en grenseløs mistenksomhet, skriver Espen Ottosen.

utrettelig i sitt engasjement mot bistand drevet av norsk misjon. I hans siste innlegg 13. mars er det særlig Norsk Luthersk Misjonssamband som havner under lupen. Vi kjenner oss nesten smigret over at en tidligere (?) maoist grundig har studert vår misjonsorganisasjon. Desto mer frustrerende er det at Terje Tvedt bruker sitater og tall til å underbygge fantasifulle, men gale, påstander om misjon og bistand. Derfor noen ord til oppklaring. Det er vanskelig å forstå hvorfor historikeren og bistandseksperten Terje Tvedt har en voldsom interesse for misjonsorganisasjonenes økonomi og skatteforhold. Tvedt kan sikkert mye om bistandsarbeid, men han hans bruk av tall og økonomi er under enhver kritikk. I sin siste artikkel sammenligner han tall som ikke kan sammenlignes og ser sammenhenger ingen andre kan se. I tillegg protesterer han på opplysningen om at norske misjonsorganisasjoner årlig samler inn 800 millioner kroner. Hvis Tvedt har et annet tall, må han komme med det. Hvis ikke, bør han tie.

DET ER SÆRLIG

tall fra Misjonssambandets arbeid Tvedt nå har hentet fram. Det er greit nok. Vi har ikke noe å skjule. Men Tvedts bruker tallene til å spre tull. Faktum er at Misjonssambandet i 2003 samlet inn i overkant av 120 millioner kroner i Norge. Aldri før har våre støttespillere gitt mer. Fra staten mottok vi i tillegg NORAD-midler på i underkant av 30 millioner. Selvsagt er vi takknemlige for hver eneste statlig krone vi kan bruke. De gir oss økt mulighet til å gjennomføre bistandsprosjekter for fattige og underprivilegerte grupper. Vi er imidlertid ikke helt avhengig av statlige midler - selv om Tvedt skulle ønske det. Det er også galt at bistandsmidlene fra NORAD førte til at Misjonssambandet startet misjonsarbeid i nye land på 70-tallet. Når det gjelder forholdet mellom bistand og misjon, er det tydelig at Tvedt ikke makter å holde to tanker i hodet på en gang. Derfor gjør vi nok et forsøk på å få fram noen viktige presiseringer. Det er helt riktig at vår misjonsorganisasjon både ønsker å forkynne evangeliet og gjøre godt mot mennesker. Vi forsøker slett ikke å skjule at misjon og diakoni henger sammen, slik Tvedt påstår. Kristne har i 2000 år vært opptatt av å ta både åndelige og menneskelige behov på alvor. Lenge før Misjonssambandet mottok statlige bistandsmidler, drev vi med blant annet helse- og skoleprosjekter. I tillegg har vi sett at det kristne budskapet kan forandre både enkeltmennesker og samfunn. Vi er derfor stolte over alle de positive endringene vi har sett på våre misjonsfelt.

MISJONSSAMBANDETS

motto er «verden for Kristus». Vår overbevisning er at ingenting er viktigere enn at mennesker får et møte med Jesus Kristus. Jesus har selv sagt at han er den eneste som kan gi mennesker evig liv. Dette tror også de kristne fagfolkene som i vår organisasjon arbeider med bistandsprosjekter. I den forstand er det derfor umulig fullt ut å skille mellom misjon og bistand. Ingen av våre misjonærer skjuler sin kristne tro. Like fullt kan vi dokumentere at hver eneste bistandskrone brukes til helt konkrete - og faglige godkjente - prosjekter. Hvis Tvedt fortsatt har tenkt å påstå at bistandsmidler brukes til forkynnelse, må han dokumentere det. Det holder ikke at han demonstrerer en grenseløs mistenksomhet. Vi har ingen problemer med å innse at «bistandsarbeidet har betydd svært mye for kirken» eller at enkelte prosjekter har «vært en spydspiss for evangeliet». Når våre misjonærer viser omsorg mot andre mennesker - med eller uten hjelp fra bistandsmidler - får de økt troverdighet i lokalbefolkningen. Det synes vi er uproblematisk. For det betyr jo ikke at mennesker blir kristne på grunn av bistandsprosjekter. En slik tanke innebærer en grov undervurdering av mennesker i den tredje verden. Misjonssambandet ønsker å utføre god bistand. Vårt mål er at prosjekter innen helse, jordbruk og undervisning skal gi mennesker et bedre liv. Det betyr ikke at vi er uangripelig. Alle prosjekter er ikke like gode. Det paradoksale er at Tvedt ikke ønsker å diskutere om misjonsorganisasjonene driver god bistand (1/3). Han vil ikke kjempe for bedre bistand. Tvedt ønsker ene og alene å protestere mot at misjonsorganisasjoner mottar statlige midler.

SÆRLIG GRAVERENDE

er det for Tvedt at blant annet Misjonssambandet ikke fullt og helt støtter opp om offisiell norsk likestillingsideologi. Dette bør gjøre oss spedalske for norske myndigheter. Tvedt skal ha ros for ikke å skjule sitt totalitære ståsted. Han gjør ikke noe forsøk på å framstå som en tolerant mann - i hvert fall ikke når han lukter kristenmannsblod. La det være sagt med en gang: Misjonssambandet støtter helt og fullt opp om demokratiske verdier. Vi kjemper for trosfrihet og ytringsfrihet. På en effektiv måte motarbeider vi undertrykkelse og fattigdom. Flere av våre prosjekter har handlet spesifikt om å bedre kvinners levekår. I kulturer der kvinner ofte sees ned på, søker våre misjonærer både gjennom ord og handling å vise kvinner respekt. I pakt med Bibelens ord, forkynner vi at alle mennesker har en ukrenkelig verdi. Så er det sant at vi mener det øverste lederansvaret i en menighetssammenheng er forbeholdt menn med nådegaver til å lede. Det betyr imidlertid ikke at vi ønsker å frata kvinner demokratiske rettigheter. Selv om Tvedt utvilsomt har et helt annet ståsted enn vi har, er det galt at våre verdier ikke er «i samsvar med offisiell norsk politikk». Vi støtter opp om menneskerettighetene og norsk lov. Mer bør ikke norske myndigheter kreve. Dessuten er konsekvensen av Tvedts besynderlige logikk at norsk bistandsarbeid bør endres ved hvert eneste regjeringsskifte. For når regjeringen skifter, vil vel også noen verdier i norsk politikk bli endret. Med stor pondus påstår Terje Tvedt at «verken offentligheten eller Stortinget har vært klar over» at misjonsorganisasjonene driver bistand med statlig støtte. Det faller på sin egen urimelighet. Norske myndigheter har utarbeidet klare retningslinjer for det bistandsarbeidet norsk misjon utfører. At Tvedt takket være sin venstreradikale ideologi, lengter tilbake til norsk bistandspolitikk før 1963, er hans sak. Men hans innlegg viser at han ettertrykkelig har hoppet ut av forskerrollen. Tvedt ønsker åpenbart å stoppe all statlig støtte til bistandsprosjekter i regi av kristen misjon. En slik politisk kamp må han gjerne føre. Men det hadde vært fint om han sluttet å forkle vrøvl som vitenskap.