Tvekjønnet familie

Da Steinar Opstad debuterte i 1996 med diktsamlingen «Tavler og bud», ble han utropt til den høstens mest lovende debutant, og fikk da også Tarjei Vesaas\' debutantpris.

Tematikken den gang gjorde at Opstad - mot sin vilje viste det seg - ble tatt til inntekt for det som kalles den nye generasjons opptatthet av familieproblematikken. Også i den nye samlingen opererer Opstad med brødre, søstre, mødre, barn, men da så langt fra et tradisjonelt borgerlig familiebegrep du kan komme, snarere motpolen, en arketypisk eller gammeltestamentlig slekts- eller stammesammenheng med nesten sodomittiske tilstander. Der alle synes å ha kjønnslig omgang med hverandre: («() søstras kjønn hjelper ham/å bli far»).

Jesus

Hovedpersonen i denne episke diktsyklusen er Fortelleren, som vandrer rundt blant skikkelser som samles rundt bålet, ved strandkanten, bygger hytter. Vi befinner oss med andre ord i en slags kulturell urtilstand, en kultur som hos Opstad skapes av språket, av fortellingen, av ordet. Ordet som igjen skapes av mannen: «() faren min, som lærer meg å lese». Men Opstad synes ikke å være opptatt av mann og kvinne i tradisjonell forstand, snarere i den (jungianske) arketypiske motsetningen mellom det mannlige og det kvinnelige - og endelig den syntetiske lengselen etter en sammensmeltning, det tvekjønnede: «() i søstra som føder og lærer bort/ får du se øynene til mannen/ ikke i mannen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opstad plasserer seg utenfor samtidslitteraturen, også idet han henviser til en så umoderne skikkelse som Jesus, gudesønnen som ble menneske (Den alminnelige). Og da med kryptiske, men i mine øyne svært innsiktsfulle henvisninger: «() Du er tynn, men forakter Jesus, sier hun.» Abrahams sønn Isak er rg sentral her - begge de to sønner som ble ofret av sine fedre. For det påfallende i «sekten» er at den er blottet for fedre, noe som også kan tolkes som en moderne, nesten tabloid tematikk, der fedrene enten bare går, eller føler seg overflødige: «(snekkeren) /sa at han var blitt utslitt/ av å forsørge ungen/ når det eneste den ville/ var «å være farløs». Like «moderne» er teksten der moren introduserer sin kvinnelige elskede.

Elegant

Men nå skal jeg være forsiktig med tematiske fortolkninger, også fordi det er en fare for at jeg roter meg helt bort. Opstad gjør det da heller ikke særlig lett for en leser i dette svært så kryptiske eposet. Men det betyr for så vidt ikke så mye, for i seg selv er denne diktsamlingen en estetisk nytelse av de sjeldne.

Både som helhetlig epos med en indre sammenheng, og som enkelttekster: den dagklare varheten i bildene - som samtidig er så kompliserte, de elegante språklige overgangene: «Og ingen klarer å gi navn/ til det som fins i øyet til en bror/ som hos søstra/ ser et hull i nakken».