Tvetydige hytter

De første hyttebyggerne fant sine forbilder i de små stølshusene, der pionerene overnattet side om side med førere og seterjenter, skriver Ketil Kiran.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

NÅR MEDIENE rapporterer fra hyttebyggingen på fjellet, er det de ekstreme tilfellene som får overskriftene. Med tabloid forutsigelighet framvises eksempler på overdådig luksus og dårlig smak, og Kjell Inge Røkkes hytte blir forklart som sinnbildet på et tiltakende moralsk forfall og forvitring av tradisjonelle nasjonale dyder. Røkke har naturligvis kuriøs interesse, men ikke stort mer enn det. Det er viktigere å se på den byggingen som skjer i de vanlige norske hyttefeltene, for her finner vi manifestert verdier og preferanser som er representative for et større utsnitt av befolkningen.

Nordmenn lærte å bli turister av de utlendingene som på 1800-tallet kom til Norge for å fiske, jakte og klatre i fjellene. De første norske fjellturistene var representanter for byborgerskapet, som hadde overtatt utlendingenes naturbegeistring. Samtidig arvet de korpset av lokale fjellbønder som utlendingene hadde brukt som bærere og førere. Reiselitteraturen fra denne perioden forteller om den særegne samhørigheten som oppsto mellom disse bedrestilte nordmenn og lokalbefolkningen. De var bundet inn i samme klatretau, og de overnattet i de samme enkle stølshusene mellom sine strabasiøse utsvevelser.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer