Tvetydige hytter

De første hyttebyggerne fant sine forbilder i de små stølshusene, der pionerene overnattet side om side med førere og seterjenter, skriver Ketil Kiran.

NÅR MEDIENE rapporterer fra hyttebyggingen på fjellet, er det de ekstreme tilfellene som får overskriftene. Med tabloid forutsigelighet framvises eksempler på overdådig luksus og dårlig smak, og Kjell Inge Røkkes hytte blir forklart som sinnbildet på et tiltakende moralsk forfall og forvitring av tradisjonelle nasjonale dyder. Røkke har naturligvis kuriøs interesse, men ikke stort mer enn det. Det er viktigere å se på den byggingen som skjer i de vanlige norske hyttefeltene, for her finner vi manifestert verdier og preferanser som er representative for et større utsnitt av befolkningen.

Nordmenn lærte å bli turister av de utlendingene som på 1800-tallet kom til Norge for å fiske, jakte og klatre i fjellene. De første norske fjellturistene var representanter for byborgerskapet, som hadde overtatt utlendingenes naturbegeistring. Samtidig arvet de korpset av lokale fjellbønder som utlendingene hadde brukt som bærere og førere. Reiselitteraturen fra denne perioden forteller om den særegne samhørigheten som oppsto mellom disse bedrestilte nordmenn og lokalbefolkningen. De var bundet inn i samme klatretau, og de overnattet i de samme enkle stølshusene mellom sine strabasiøse utsvevelser.

FJELLIVET satte standsforskjellene midlertidig i parentes, og fjellet ble i stedet en arena der høyst ulike lag av den norske befolkningen legemliggjorde opplysningstidas mytiske idealer om nordboerne; på fjellet ble de alle representanter for det naturlige mennesket, slik de er beskrevet av tyskeren Johann Christian Fabricius rundt 1760:

Innbyggerne i Norge hører fremdeles til de få lykkelige i Europa. Avsondret fra de øvrige land ved ugjennomtrengelige fjell og berg lever de i tilfreds ensomhet, fjernt fra de nyere tiders utsvevelser og laster. De har også bevart forfedrenes dyder, redelighet, gjestfrihet, tapperhet, måtehold og den derpå beroende legemsstyrke og sinnets munterhet.

De første norske fjellturistene overtok denne oppfatningen som sin selvforståelse. Og enigheten om det som ble oppfattet som særegne nasjonale dyder og egenskaper, ble en del av det ideologiske grunnlaget for den relative politiske enighet som var forutsetningen for kampen for selvstendighet fram mot 1905. Friluftslivet ble bestemmende for oppfatningen om en egen norsk identitet og ble et sentralt element i formingen av ideen om folket, som i sin tur rettferdiggjorde den nasjonale konstruksjon. Fridtjof Nansen, som overnattet ni måneder i isødet, i samme sovepose som Hjalmar Johansen, ble det selvfølgelige nasjonale ikon.

DE FØRSTE hyttebyggerne fant sine forbilder i de små stølshusene, der pionerene overnattet side om side med førere og seterjenter. Det nøysomhetens ideal som disse enkle hyttene uttrykte, holdt seg relativt uforandret til langt etter siste krig, upåvirket av modernisering og bygging av velferdsstaten. Ja, kanskje ble verdiene i dette idealet til og med styrket av utviklingen i velferd og velstand. Hengivenheten for det enkle liv i naturen ble opprettholdt som et kontrapunktisk supplement til velferden, ikke som fornektelse av tilkjempete goder. Livet på fjellet, der den enkelte sto overfor en mektig og tidvis truende og barsk natur, ble sinnbildet på utfoldelsen av de særegne norske verdier. Det faktum at ordet hytte er etymologisk beslektet med det engelske verbet to hide - å skjule eller å gjemme - forteller om hyttas grunnleggende funksjon, den skulle beskytte mot vær og farer.

DAGENS hyttebygging bærer tilsynelatende få spor av disse gamle idealer. På de største vintersportsstedene reises det hytter som hva størrelse angår ikke står noe tilbake for eneboliger i byenes villastrøk. Forbildet er ikke lenger stølen, men boligfeltene. Altfor store hytter ligger strødd vilkårlig utover på altfor små tomter, og individualiseringen av den enkelte hytte skaper et arkitektonisk kaos der hyttene slåss innbyrdes om det visuelle hegemoniet. Landskapet er redusert til ubrukelige restarealer som er gjennomskåret av vegenes fyllinger og skjæringer. Men hyttebyggingen er langt fra bare et visuelt problem. Den intensive utbyggingen utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet i den viktige randsonen mot snaufjellet og hindrer allmennhetens ferdsel, i tillegg til at den representerer et grovt overforbruk av areal- og energiressurser.

Drivkraften bak denne formen for hyttebygging er naturligvis velstandsøkningen de siste tiårene. Flere er i stand til å skaffe seg hytte, og de kan bygge større enn tidligere. Kravene til standard og komfort er høyere; veg, vann og kloakk er en selvfølge. Dreiningen i preferanser tyder på at det ikke er et annerledes liv vi søker på fjellet, men det samme liv i andre kulisser. Virkeliggjøringen av velferdsstaten har nådd fjellet, og man tolker det tidligere hyttelivets spartanske nøkternhet utelukkende som et resultat av en relativ knapphet, ikke som en manifestering av kvaliteter det er viktig å hegne om.

DE FLESTE kommunene har forstått at konsentrasjonen og veksten i hyttebyggingen må samordnes og styres. Å styre vil i praksis si å fortette, for å redusere forbruket av areal og infrastruktur, og for å begrense inngrepene i landskapet. Noen hevder at problemet ved hyttefeltene er at det er bygd for tett og at løsningen ligger i å spre bebyggelsen på større tomter. Men et enda mer spredt utbyggingsmønster er umulig og uforsvarlig, for når så mange skal bygge så stort og med så høye krav til service og komfort, blir areal- og ressursbruken uakseptabelt høy. Løsningen er heller å bygge enda tettere, for bare da vil vi kunne oppnå nødvendig styring og kontroll. Men det innebærer mindre albuerom og individuell frihet til den enkelte hytteeier, og den kommunen som nærer slike styringsambisjoner, vil nokså umiddelbart få problemer med å konkurrere om de kjøpesterke kundegruppene. Restriksjoner, samordning og styring er begreper som ikke står høyt i kurs, og frihet for potensielle hyttebyggere er et komparativt fortrinn og regnes som en absolutt nødvendighet. For de fleste aktuelle kommunene er hyttebygging et viktig element i den lokale næringsutviklingen, og innskrenkninger i markedet vil uvegerlig føre til at potensielle hyttekjøpere søker til andre kommuner.

Det ønsket om individuell frihet og selvutfoldelse som preger dagens hyttebygging, er ikke nødvendigvis et uttrykk for et forfall i tradisjonelle verdier. Trangen til uhemmet frihet er nettopp tuftet på holdninger som i alle år har preget den norske hyttetradisjonen og som ligger innkapslet i kjernen i det norske friluftslivet: illusjonen om at vi egentlig er alene mot naturen når vi befinner oss i vårt lille krypinn.

HYTTA er det identifikatoriske bildet på det enkle, naturlige livet. Problemet er imidlertid at det ønsket om individuell bekreftelse og avsondring som ligger i kjernen av tradisjonen vanskelig kan realiseres med dagens krav til materiell standard. Samtidig som vi kjæler for nedarvete romantiske forestillinger om villmarksliv og heltedåd, trekkes vi også i motsatt retning; vi ønsker gangavstand til butikken og pizzarestauranten.

Det er for enkelt å tolke dagens hyttebygging som utslag av et moralsk forfall, slik mediene har en tendens til å gjøre. Selv den mest vidløftige hyttebygger kan nære en grunnleggende respekt for naturen og ha en genuin interesse for de grenseoverskridende utfoldelsesmuligheter som den tilbyr. I den forstand vil han eller hun se seg selv som en representant for tradisjonelle norske verdier. De problemer som den nye hyttebyggingen skaper, illustrerer snarere det dilemma som oppstår når disse nasjonale verdier er transformert til ideologi og skal koples med de materielle preferanser som er skapt av en galopperende velstandsøkning.