Tvihold på fasaden

Frykten for forandring - fører den oss lukt inn i kjedsomheten?

SØRLANDSSTRIPA skal være en endeløs rekke av små, hvite skipperstuer med tilhørende båthus i rødt. Alternativt, for den som er søkkrik, kan landskapet brytes opp med store , hvite hus. Da er tilbehøret gjerne tennisbane og svømmebasseng. Innimellom finnes de fastboende som ler av badegjestene om vinteren. Når sommeren kommer, fortsetter de å humre hele veien til banken og bankboksene, over lettlurte tilreisende som betaler hva som helst for at ferien skal bli solbrun av perfekthet. Det å være en god kristen utelukker som kjent ikke det å være en god og dyktig kremmer.

FOR SVÆRT MANGE i dette landet er snart grensa for lykkelig vinter nådd, tankene seiler dermed av gårde til den kommende sommeren. Planer blir diskutert og lagt. Bildet av smårollinger med solbleket ullhår som fanger krabber fra bryggekanten, skal knipses. Nikk, nikk til den lokale sjarmøren som ljuger så det renner når vi spør hvor det er godt fiske. Verden skal erobres over et glass hvitvin når sola er i ferd med å gjemme seg bak makrellskyene.

Mammons utvalgte utøver helst disse aktivitetene på den tidligere nevnte stripa. Men, noen svarte skyer er i ferd med å skygge for drømmen. Det er forandring i sikte, fare, fare krigsmann.

SIBIRSK LERK truer med sitt inntog. Dette handler ikke om fuglesang eller russisk vodka på små flasker. Nei, det er snakk om arkitektur. Rettere sagt plank.

Trond-Viggo Torgersen, han med kroppen, Flode og vaktmesterfrakken, har søkt om tillatelse til å bygge ei ny hytte. Eller jernbanevogn, som de kaller det i mandalstraktene, helt nederst på stripa. Plankevesenet er nemlig langt og smalt, vinduene mangler sprosser. I tillegg skal det hele kles med sibirsk lerk. Et materiale som ikke bare er dyrere enn såkalt vanlig plank. Det kan nok mange tåle. Det som særpreger denne tresorten er imidlertid at patinaen blir vakrere og vakrere med åra, når vær og vind får gjort sitt. Med andre ord; bygget skal ikke hvitmales.

«Ha-ha-ha,» ler byråkratene. «Hi-hi-hi,» fniser politikerne. Hørte vi en fisker i en dunk-dunk-snekke som knegget «ho-ho-ho» der ute på det blanke havet? Og hva sier forresten måkene?

FORANDRING FRYDER heter det når vi sjøl bestemmer takten. Om det er andre som påfører oss endringene, har frykten en tendens til å stikke seg fram. Det gjelder ikke bare byråkrater, politikere, journalister og fiskere. Milan Kundera har en tankerekke om at vi skandinaver sammen med britene er mindre mottakelige for endringer fordi vi lever avsondret fra det store kontinentet. Det er ikke umulig at han har rett. Vi liker i hvert fall at fasaden er i orden. Om enn litt kjedelig.