DEN VANSKELIGE SEKSUALITETEN: I kjølvannet av at kvinnene som anmeldte Julian Assange nå blir hetset over hele verden, har mange begynt å fortelle om egne problematiske erfaringer. Jeg har gjort ting som er etisk tvilsomme, både mot meg selv og andre, forteller Isobel Hadley-Kamptz. Foto: Reuters/Scanpix
DEN VANSKELIGE SEKSUALITETEN: I kjølvannet av at kvinnene som anmeldte Julian Assange nå blir hetset over hele verden, har mange begynt å fortelle om egne problematiske erfaringer. Jeg har gjort ting som er etisk tvilsomme, både mot meg selv og andre, forteller Isobel Hadley-Kamptz. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Tvilen og gråsonene

SNAKK OM DET: Jeg valgte strategien å ville alt han gjorde. Dermed kunne det å miste jomfrudommen som 14-åring aldri bli et overgrep.

«JEG VET du aldri ville gjort noe mot meg som jeg ikke vil».

Jeg kan fortsatt høre meg selv som forelsket og forfrisket fjortenåring. Litt senere mistet jeg jomfrudommen, hovedsaklig villig, tror jeg. Men praktisk nok definerte jeg bort muligheten for at det kunne skje et overgrep på forhånd. Alt han gjorde, ville jeg. Det hadde jeg jo sagt.

DET ER EN vanntett strategi. Hvis jeg vil alt, kan ingen noensinne gjøre noe mot min vilje. Det er mye enklere å si ja. Uansett indre overbevisning.

Dessverre har denne vellykkede interndisiplineringen av meg selv også ledet til manglede lydhørhet for andres eventuelle motvilje. Hvis jeg gjør meg selv til den perfekte lekekameraten kan han vel ikke si nei? Jeg skammer meg, men sånn har det vært.

VI HAR NORMER som sier at snille jenter helst skal la seg overtale. Andre går ut på at det verste som finnes er å være til bry. Det finnes normer som sier at man alltid bør ville, eller at den som først har sagt ja ikke kan si nei på et senere tidspunkt.

Ingen lover i verden kan avhjelpe dette.

Eller hvordan passer uendelige forsøk på å bli gravid inn? Når man desperat vil ha samleie på rett dag i måneden uten at det engang i teorien handler om lyst eller nytelse for noen av de involverte? I mitt tilfelle: Fire år ganger tolv måneder ganger kanskje fem viktige dager, det blir noe sånt som 240 samleier med mer eller mindre innslag av mas og ulyst.

«I SVERIGE er det forbudt med sex-by-surprice, høhø». Løssluppenhetene har vært mange i internasjonale medier rundt de mystiske lovene som gjør det mulig å sikte Julian Assange for seksuelle overgrep.

INNLEGGSFORFATTEREN: Isobel Hadley-Kamptz.Foto: Julia Skott
INNLEGGSFORFATTEREN: Isobel Hadley-Kamptz.Foto: Julia Skott Vis mer

Det vanskelige spørsmålet om hva som utgjør et overgrep, fortjener faktisk litt større alvor.

De to kvinnene som har anmeldt Assange går nå en global spissrotgang fordi de anklaget klassens mest populære gutt, som Sydsvenskans Maggie Strömberg skrev. Svenske politiske bloggere publiserer kvinnenes navn og bilde og kaller dem årets største horer.

MEN VI ER MANGE som er dypt takknemlige. Ikke fordi vi vet hva som skjedde mellom dem og Assange, eller om det var straffbart eller bare utrivelig. Men fordi de faktisk sa fra, fordi de ikke holdt tilbake følelsen av forvirring og ubehag, fordi de ikke gikk ut fra at det enkleste var å tie stille og gå videre.   

For det er det man pleier å gjøre.

Som det har vist seg på twitter de siste dagene har svært mange lignende erfaringer, av hendelser som åpenbart var overgrep, eller av hendelser som kanskje var det. Plutselig velter fortellingene opp om det vi så sjelden snakker om, om gråsonene, om de halvhjertede ja- og nei-ene, om kjønnsrollene som får både menn og kvinner til å anta at følelsene deres nok ikke egentlig teller.

OM JEG HAR gjort meg skyldig i noen forbrytelser vet jeg ikke, men etisk tvilsomt har det definitivt vært innimellom. Både mot meg selv og andre.

Jeg er glad vi begynner å snakke om det.