NOVELLE: Hans Olav Lahlum, forfatter, historiker og SV-medlem, har skrevet en novelle til bruk i SVs valgkampinnspurt. Dagbladet presenterer i dag første del av i alt fire. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
NOVELLE: Hans Olav Lahlum, forfatter, historiker og SV-medlem, har skrevet en novelle til bruk i SVs valgkampinnspurt. Dagbladet presenterer i dag første del av i alt fire. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

«Tvillingsjelene»

Les første del av Hans Olav Lahlums SV-novelle!

(Dagbladet): Les intervju med Hans Olav Lahlumn hvor han oppfordrer forfatterkollegaer og andre kulturpersonligheter til å markere seg politisk her.

Del 1.
Jeg så henne for første gang på en bussholdeplass.

Det var tidlig morgen før en av januars første arbeidsdager. Luften var kald, bussen sen og kroppen morgentrett.

Jeg følte meg kort sagt uopplagt og tungsindig, slikt jeg bruker å gjøre de vinterdagene jeg først har slitt med å få sove og så våknet av mareritt før en morgenvakt.

Holdeplassen virket like kald og deprimerende på meg som den brukte å gjøre slike vintermorgener. Et tynt lag nyfallen snø skjulte asfaltens sigarettstumper og tyggegummiklyser, men jeg visste at de lå der og kom ikke unna veggenes vulgære graffiti.

For liksom å illustrere min ensomhet fantes det ingen andre på bussholdeplassen. Jeg sto helt alene der i tausheten og kulden. Til hun altså plutselig sto der sammen med meg.

Hun sa ingen ting og beveget seg svært stille — akkurat slik jeg selv brukte å gjøre. Da jeg snudde meg for å se etter bussen, var den vevre kroppen hennes knapt to meter unna.

Til vern mot vinterkulden var anorakken tett sammenkneppet, haken innsvøpt i et tykt grønt skjerf, håret delvis skjult av en rød strikkelue og hendene helt skjult av to sorte vanter. Allikevel slo hun meg ved første blikk som blendede vakker. Hva det skyldtes er ikke så lett å forklare. Mine bilder av skjønnhet lar seg ofte ikke beskrive med ord, i hvert fall ikke av meg selv. Kanskje falt jeg først for et skjær av sjenert godhet over hennes ansikt — kanskje for en særegen mykhet i bevegelsene hennes. For øvrig har jeg alltid vært mest svak for kvinner som er et halvt hode lavere og noen få år yngre enn meg, og som har skulderlangt mørkt hår og brune øyne.

Det dampet varmt og menneskelig av munnen hennes. Trolig hadde hun løpt for å nå bussen. Et øyeblikk beveget hun munnen som for å si noe. Det kjentes i det samme for meg som om hun forsøkte å spørre meg om bussen alt hadde gått — og som om det slett ikke var det hun egentlig ville spørre meg om. Jeg følte meg i det samme sikker på at hun, som meg, var et menneske som skjulte alvorlige hemmeligheter og en urolig sjel bak sitt rolige ytre.

Så var plutselig bussens monotone brummende during der mellom oss. Hun knept raskt munnen sammen og vek et skritt tilbake, som om hun var blitt skremt av å komme for nær. Jeg kjente meg i det samme enda nærmere henne. Jeg hadde selv kjent denne frykten for utidig nærhet alt for mange ganger, særlig i mine litt yngre år.

Tross redselen for at det skulle virke påfallende gikk jeg inn samme dør som henne. Inne i bussen satt det fire andre mennesker, og med dem forsvant litt av fortryllelsen jeg hadde kjent da vi to plutselig sto der alene i verden på bussholdeplassen. Med flere mennesker til stede, våknet min fra barneårene sterke angst for å bli sett mens jeg gjorde noe galt og farlig. Ingen av de fire andre var kjente for meg. Men sikker på dem kjente jeg meg klok av skade likevel ikke.

Å sette meg ved siden av min drømmekvinne våget jeg ikke, men ikke å se for mye på henne viste seg raskt vanskelig. Blikket mitt forsøkte å vende tilbake til henne i første ukonsentrerte øyeblikk. Noe som ble desto mer påfallende av at jeg i min forvirrede tilstand hadde satt meg to rader foran henne.

Etter to holdeplasser hadde tre av de andre passasjerene gått av. Det motet meg opp nok til at jeg, med en tydelig håndbevegelse mot tusjmerkene på setet, flyttet meg over til et nesten like tilgriset sete som var en rad bak henne.

Det forekom meg at det akkurat da gikk en tankefull trekning over ansiktet hennes, men noe mer skjedde ikke. Inne på bussen hadde hun tatt av seg luen og vantene. Det gjorde henne enda penere. Hårets glinsende sortfarge hadde jeg aldri sett maken til, og den blidt buede haken sto for meg som et høydepunkt av kvinnelig skjønnhet. Best likte jeg likevel hendene: Det var myke, rene og hvite, uten spor av noe arr eller sår av noe slag — og viktigst av alt uten noen ring.

Hun gikk av to holdeplasser før min. Fristelsen til å følge etter var stor, men den fortsatt tenkende delen av hjernen fikk meg fra det. En gang i forfjor sommer hadde jeg fulgt etter en nesten like vakker kvinne uten ring ut av en butikkdør. Den gang hadde jeg nær besvimt på åpen gate da jeg så mannen og barnet som ventet henne utenfor. Jeg våget ikke ta sjansen på å oppleve det igjen. Ikke nå som det var kald vinter — og ikke nå som jeg etter en ny jul alene med mine tanker og savn var så dårlig rustet til å tåle et nytt tilbakeslag. Bussholdeplassens vakre kvinne fikk gå i fred. Men det var med stor lettelse jeg gjennom vinduet så at hun gikk ut av min vintermorgen like alene som hun hadde kommet inn i den.

Siden satt jeg alene igjen i bussen og følte meg mer ensom enn noen gang før. Med leppene stramt kneppet sammen for ikke å kunne forsnakke meg, spekulerte jeg på hvordan stemmen til min drømmekvinne hørtes ut. Jeg forestilte meg den som en uvanlig tiltrekkende lav og myk kvinnestemme.

Jeg satt helt stille og uten å lage noen lyd for ikke å vekke oppsikt. Likevel kjentes det enda sterkere enn vanlig som om de andre passasjerene stirret på meg. Det ble litt bedre da jeg kom meg av bussen, og ved lyskrysset bortenfor holdeplassen var tankene allerede på vei mot arbeidsdagens plikter.

Slik var vårt første møte.

I ukene som fulgte tenkte jeg ofte på det, men uten noe virkelig håp om noen fortsettelse. Det hadde skjedd før at jeg plutselig ble betatt av kvinner som tilfeldigvis kom innenfor min synsvidde. De fleste viste seg aldri igjen, og de få jeg noen gang fikk snakket med hadde skuffet meg. Jeg hadde gradvis forsont meg med at det finnes svært få kvinner som kan passe sammen med meg, med min vanskelige livshistorie og min annerledes personlighet. Tanken på å leve hele livet alene er gradvis blitt en vane. Før møtet med kvinnen på bussholdeplassen denne morgenen, var det nesten også blitt en overbevisning at det var best for alle slik.