NOVELLE: Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker - og SV-er. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
NOVELLE: Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker - og SV-er. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

«Tvillingsjelene»

Les del to av Hans Olav Lahlums SV-novelle!

Del 2:

(Her kan du lese del 1. - og her kan du lese intervju med Hans Olav Lahlum om SV-novellen)

Det var tirsdag 15. mars jeg helt uventet traff henne igjen.

Klokkeslettet visste jeg ikke; det tok lang tid etterpå  før jeg sanset meg til å se på klokken. Men det må ha vært ganske sent på formiddagen: Stemplingsdatoen 15.03 var vel innarbeidet.

En hvithåret mann snappet med engstelig blikk til seg kontantene for månedens pensjon og trakk seg ut av synsfeltet mitt — og dermed så jeg plutselig rett på henne.

Hun var knapt tre meter unna meg og hadde åpenbart akkurat kommet inn på postkontoret. Hun var i ferd med å stille seg i køen til nabokassen. Og hun så meg i det samme øyeblikk som jeg så henne.

Jeg visste ikke om hun kjente igjen meg like raskt som jeg kjente igjen henne. Men det føltes som om hun gjorde det. I hvert fall gjorde hun straks noe som neppe noen av de andre i rommet skjenket en tanke, men som ga meg det lykkeligste øyeblikket så langt i mitt voksne liv.

Hun byttet kø.

Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg da den gretne gamle damen mellom oss i køen med gneldrende stemme krevde svar på sitt spørsmål om pakkeprisene til Skottland. Men selv om stemmen var uvanlig irriterende, irriterte den meg nå slett ikke. Jeg klarte endog å følge arbeidsinstruksen til punkt og prikke ved smile vennlig og si til den gamle damen at hun gjerne måtte gjøre det, da hun gneldret at hun måtte tenke på om det var så mye verdt at barnebarnet fikk gaven til bursdagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så var den gretne gamle damen ute av køen — og jeg befant meg mindre enn en meter unna min unge drømmekvinne. Hun ble stående litt avventende, men smilte forsiktig og kom på lette ben da jeg vinket henne frem mot meg. Min mystiske drømmekvinnes smil var et forsiktig og underfundig lite smil som straks fikk meg til å tenke på Mona Lisa.

Jeg gjenopplevde mens hun tok de siste skrittene frem mine gamle spekulasjoner om stemmen hennes. Det hadde skjedd før at mye av min fascinasjon for pene kvinner forsvant da jeg fikk høre stemmen deres. Men i dette tilfellet klang virkelighetens lave og myke kvinnestemme enda bedre i ørene mine enn jeg hadde kunnet forestille meg på bussen.

Jeg hadde aldri hørt en så tiltrekkende stemme be meg om ti frimerker til innenlands a-post. Med svakt skjelvende hender og en visshet om at hun virkelig var verdens snilleste menneske, ga jeg henne frimerkene.

Det fulgte noen kortede og ladede sekunder hvor vi bare så på hverandre over frimerkene. Så spurte hun meg, med om mulig enda lavere og enda mykere stemme, om jeg kunne være så snill å gi henne noen litt penere frimerker. Hun ville helst ha noen med blomster eller dyr, men tok gjerne hva som helst annet enn de grå bygårdbildene. Sa min drømmekvinne — med sitt forsiktig og underfundige lille smil bevrende i munnvikene.

Evnen til å snakke forlot meg først da. Noen raske nikk og et stivt smil var først det eneste svaret jeg fikk frem. Hun som selv var så vakker skulle selvsagt få alle de vakreste frimerkene i verden. Og det fantes altså da virkelig i denne verden et annet menneske som mislikte de grå bybildefrimerkene like sterkt som jeg selv gjorde.

Hun fikk velge mellom solgule sommerfugler og konglespisende ekorn i stedet. Via tankeoverføring forsøkte jeg å overtale henne til å ta sommerfuglene — og ble mer betatt enn noen gang da hun med sitt underfundige lille smil intakt pekte på dem. En eim av ubestemmelig sommerparfyme streifet neseborene da trakk frimerkene til seg og la myntene fra seg på skranken.

Denne gangen hadde jeg fulgt etter henne hvis det fysisk hadde vært mulig. Men skranken sto ugjennomtrengelig mellom oss og køen bak den var lang. At en stemme uten ansikt var misfornøyd med svaret på sitt spørsmål om gebyrene på oppkravsendinger, registrerte jeg bare vagt.

Tårene var nær øynene mine da dørene lukket seg bak kvinnen med sommerfuglfrimerkene. Men gleden over å ha fått se henne igjen var allikevel sterkere enn sorgen over at hun forsvant. Min drømmekvinne hadde ikke bare åpenbart seg igjen, men også snakket til meg — og jeg hadde fått gjøre henne en tjeneste som så ut til å bety noe for henne.

Mitt eneste fysiske minne om henne var de tre myntene hun hadde betalt med. Jeg la dem for seg i et av kassens ledige smårom, og vekslet dem før jeg gikk for dagen over til et eget rom i min lommebok. Det slo meg mer enn en gang senere at det måtte være mitt barndomshjems sterke respekt for hellige gjenstander som her slo inn, og gjorde at jeg i min drømmekvinnes fravær nærmest tilbad myntene hun hadde gitt meg.

Det ergret meg stadig mer at hun ikke hadde betalt en regning eller gjort noe annet som ville avslørt hennes navn og adresse for meg. Jeg visste ingenting annet om henne enn hvordan hun så ut, samt at hun av og til reiste med buss og at hun helst ville ha frimerker med bilder av dyr eller blomster. Motvillig måtte jeg erkjenne at det ikke ga meg noen sjanse til å identifisere henne. Både resten av arbeidsdagen og ettermiddagen etterpå gikk med til spekulasjoner om min drømmekvinne. Jeg spekulerte på hvor hun bodde og hva hun het, men mest hvem hun var og hva hun tenkte om sine to korte møter med meg.

På en merkelig måte håpet og fryktet jeg på samme tid at min fascinasjon for kvinnen fra bussen og postkontoret skulle gi seg i løpet av natten. Det smilende ansiktet hennes var imidlertid det siste jeg drømte om før vekkerklokken ringte, og det første jeg tenkte på etter at jeg våknet neste morgen.

Denne forelskelsen hadde en mer besettende virkning på meg enn noen av mine tidligere avstandsforelskelser. Dag etter dag gikk etter vårt andre møte uten at jeg klarte å tenke på noe annet enn min mystiske drømmekvinne. Time etter time satt jeg om ettermiddagene alene i min leilighet og tenkte på henne. En kveld forsynte jeg henne i tur og orden med alle ordbokens kvinnenavn, uten å kunne finne noen som passet og var vakre nok. En annen kveld gikk med til funderinger over hvilket yrke hun kunne ha.

Å la hendene gli over myntene min drømmekvinne hadde gitt meg samtidig som jeg trakk bildet av henne frem fra min alt for gode hukommelse, ga for noen dager livet mitt et håp og en mening det ikke før hadde hatt. Jeg spekulerte utallige ganger på om hun ikke hadde stått foran meg litt lenger enn nødvendig, og om hun ville brydd hvem som helst med sitt ønske om penere frimerker?

Jeg gjenopplevde og gjennomgikk utallige ganger våre to korte møter i alle detaljer. At hun hadde holdt pengene klare i hånden virket oppmuntrende, for det gjorde jeg også når jeg kunne. Tydeligvis var hun som meg da et menneske som planla i detalj og forsøkte å ta mest mulig hensyn til andre. Og det overbeviste meg også om at hun av en eller annen grunn levde med noe av den samme frykten og angsten som jeg gjorde. Hun var i så fall endelig et menneske som kunne forstå hvis jeg en gang fikk sjansen til å fortelle henne om meg og min historie.

Jeg kunne ikke huske noen gang før å ha vært så forelsket som jeg nå var i min navneløse drømmekvinne. Hadde jeg en dag truffet henne hånd i hånd med mann og barn på gaten, kunne livet mitt ha endt under hjulene på den nærmeste traileren.

I mine tidlige tenår hadde jeg gått rundt med en teori og et håp om at i hvert fall jeg selv og noen andre uvanlige mennesker hadde en tvillingsjel: Et menneske man var skapt for å møte og elske til evig tid. Tvillingsjelene i mine ungdomsdrømmer passet perfekt til hverandre og kunne aldri bli lykkelige før deres gud brakte dem sammen.  Siden kunne de til gjengjeld aldri bli ulykkelige.

Denne teorien døde sammen med min gudstro da jeg ble voksen, etter flere år av stadig mer utålmodig venting på min tvillingsjel. Men en gang sent på formiddagen 15. mars i år, gjenoppsto teorien om tvillingsjelene i mitt hode.

Kunne det virkelig være tilfeldig at min drømmekvinne kom nettopp til mitt postkontor på en dag jeg var på jobb — og at hun vel fremme der endog byttet kø for å  møte meg? Jeg hadde de første ukene etterpå vanskelig for å tro det.

Mitt nye håp om et meningsfylt liv levde videre i mars og begynnelsen av april. Jeg tok samme buss fra samme bussholdeplass hver morgen, og meldte meg frivillig til flere morgenskift. Flere dager la jeg på vei hjem fra jobb inn omveier, og håp å få se min drømmekvinne igjen hver gang jeg rundet et hjørne. Men jeg så henne ikke noe sted, verken på morgenbussen eller i ettermiddagsgatene. Og for hver dag som gikk, ble det tyngre å forklare for meg selv at hun ikke kom tilbake. Det lot seg i lengden liksom ikke bortforklare, all den tid hun motsatt av meg jo visste hvor hun kunne gå for å få se meg igjen — og all den tid jeg trofast ventet på henne der formiddag etter formiddag.

Etter tre uker hadde jeg sluttet med å se spent mot døren hver dag en ny kunde kom inn, og etter fem uker gikk det en hel formiddagsvakt uten at jeg tenkte på henne. Siden klarte jeg nesten helt å skyve bort selv dette mitt livs vakreste minne og største skuffelse. Ensomheten ville for lengst ha tvunget meg til selvmord, hvis jeg ikke på denne måten hadde klart å dempe mitt livs mange nedturer. Jeg har blitt fremgangsrik med å fortrenge mine tilbakeslag. Det har i mitt tilfelle vært en forutsetning for å beholde livet og forstanden.

De to siste delene - del tre og fire, publiseres i morgen, søndag.