NOVELLE: Forfatter, historiker og SV-medlem Hans Olav Lahlum. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
NOVELLE: Forfatter, historiker og SV-medlem Hans Olav Lahlum. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

«Tvillingsjelene»

Les de siste delene av Hans Olav Lahlums SV-novelle!

Her kan du lese del 1, og del 2. Og her kan du lese intervju med Hans Olav Lahlum om SV-novellen.

Del 3:

Jeg så henne for tredje gang torsdag 23. juni.

Det kom like uventet som de to første gangene —  og som et enda større gledesjokk.

Scenen var tilnærmet perfekt, og det slo meg i det samme at den kom som sendt fra himmelen.

Jeg sto der med en nykjøpt tallerken kjøttkaker og så meg rundt etter et ledig bord på en utekafe.

Hun satt der vet et bord for to — alene og liksom fortapt med sin ro og stillhet midt i et sydende hav av småbarnsfamilier og par på bordene rundt.

Min drømmekvinne satt halvt bortvendt med et drømmende uttrykk i ansiktet. Likevel kjente jeg henne straks igjen. Med huden gyldnet av ettermiddagens sommersol forekom hun meg enda vakrere enn jeg husket henne fra våre to første møter.

I det samme øyeblikket jeg så henne for tredje gang visste jeg at vi virkelig var tvillingsjeler. Samtidig følte jeg meg for første gang sikker på at det et eller annet sted der ute i universet måtte finnes en gud — ellers var det bare alt for utrolig. Den ene dagen jeg var for sulten til å dra hjem uten å ha spist, kunne ikke bare rent tilfeldig sitte alene ved et bord for to på det stedet jeg falt innom.

Gleden fikk det til å svimle for øynene mine. Å få frem ord var utenkelig. Skjelvende av bevegelse og spenning trakk jeg ut den ledige stolen fra bordet hennes og satte meg.

Hun snudde seg overrasket ved lyden av stolen —  og lyste plutselig opp da hun kjente meg igjen.

Jeg druknet min glede i verdens bruneste og vakreste øyne — og fikk til min elleville glede lov til å fortsette med det.

I flere minutter ble vi bare sittende der å se på hverandre over bordet. Vagt forekom det meg at noen andre nok sikkert stirret på oss, men plutselig skremte det meg ikke. Øynene hennes var for brune, for vakre og for nær til at jeg enset noe annet i verden. Hele ansiktet hennes fikk i lett sollys en drømmeverdens skjønnhet over seg. Det fantes ikke en kvise eller fregne der — ingenting forstyrret renheten i verdens vakreste ansikt.

Mens vi satt der, fikk jeg for første gang se det store smilet hennes. Det var et merkelig voksende smil som begynte som en nesten umerkelig bevegelse rundt munnen, men så spredte seg utover til stadig nye deler av ansiktet. Til slutt strålte hennes brune øyne mot meg over en følsomt bevrende nese, to røde lepper og en munn full av praktfulle hvite tenner.

Jeg tenkte at jeg aldri hadde sett en slik samling av vakre farger i et ansikt — og følte meg på en merkelig måte sikker på at det ikke var og aldri hadde vært noen som meg i hennes liv. At vi hadde valgt samme kjøttkakerett hensatte meg til en ny lykkerus. Jeg så på et muntert og lykkelig glimt i hennes øyne at hun også tok det som en bekreftelse.  

Tanken på hvem som kunne ha sett oss sitte der i vår lykkelige sanseløshet den dagen, ble i dagene som fulgte slangen i vårt paradis. Vi håpet at de som hadde sett oss ikke kjente oss eller våre familier, og at de bare trodde vi var slektninger av et eller annet slag. Vi fikk ingen indikasjoner på noe annet; men vi kjente oss likevel slett ikke trygge.

Selv merket vi den dagen ingen ting før en brydd kelner gjorde oss oppmerksom på at kafeen hadde stengt og at alle de andre gjestene var gått. Da hadde hendene våre skjult under duken forsiktig grepet om hverandre — og på bordet hadde kjøttkakene for lengst stivnet i sausen på begge tallerkenene. Vi hadde sittet der i mer enn to timer, fant vi ut samtidig da vi omsider slapp hverandre med blikket for å se på klokken.

Hun slapp hånden min under bordet akkurat da vi reiste oss, og hodet mitt klarnet i det samme nok til at jeg forsto at det var best slik. Som to gode venner eller søsken vandret vi senere rundt i byen. Men den som hadde fulgt etter oss ville forstått at vi gikk som to elskende helt uten mål og mening. I trygg avstand fra våre hjem, snakket vi i trafikkstøyens skygge lavt og kjærlig med hverandre.

Da vi skiltes et par timer senere var en sammenkrøllet papirlapp for oss begge eneste fysiske bevis for at vi ikke hadde drømt. Under hele den ulidelig lange veien hjem, holdt jeg min lapp fastklemt i hånden uten å våge å se på den. De åtte tegnene på den var hver for seg tall, men sammen formelen for et nytt liv.

Hun ringte på minuttet og sekundet som avtalt, like etter at jeg var kommet hjem. For første gang snakket vi da med hverandre uten angst. Med det ble vårt største savn oppfylt. Vi fikk noe vi aldri før hadde hatt: En likesinnet vi kunne snakke åpenhjertig med, uten en gang å måtte senke stemmen. Ord og tanker fløy om hverandre, og trakk våre tvillingsjeler stadig tettere inn til hverandre.

Vi hadde begge fått tenkt mye på veien hjem; det ble sen natt før vi klarte å skilles. Hun hadde med uro i stemmen forklart at hun hadde kommet tilbake til postkontoret to ettermiddager senere i uken uten å finne meg, og senere ikke våget gå  tilbake dit av frykt for å vekke oppsikt. Jeg godtok det lett. Frykten for å vekke oppsikt og bli mistenkt for noe galt og farlig hadde jeg selv levd med i ulike situasjoner gjennom alt for mange år.

Da vi la på, visste jeg at hun i likhet med meg hadde fått et religiøst navn. Det overrasket meg at jeg aldri tidligere hadde innsett skjønnheten i navnet Eva.

Natten etter vårt tredje møte sovnet jeg med bildet av min drømmekvinne Eva på netthinnen. Samtidig sovnet jeg for første gang da med et sterkt ønske om å våkne igjen neste morgen.

Del 4:

Selv om vi mer enn noe annet lengtet etter å  se hverandre igjen, gikk det etter vårt fantastiske tredje møte fire hele dager før vi møttes fysisk igjen.

Time etter time og dag etter dag satt vi i mellomtiden der i hver vår leilighet og stirret tomt i veggen. Minnebildet av den andre var så altoverskyggende at hva vi faktisk så med øynene ble uvesentlig. Telefonlinjen ble broen mellom våre adskilte tvillingsjeler. Dagen etter vår første store dag orket ingen av oss å tenke på noe annet — og langt mindre da gjøre noe. Time etter time satt vi der og snakket, med våre falske sykemeldinger som eneste skåret i gleden. Med vår følsomhet hadde vi begge lett for skyldfølelse, men alle plager forsvant etter hvert når vi nå bare fikk høre hverandres stemmer. Fingrene mine holdt forsiktig og nesten kjærlig rundt det kalde grå telefonrøret mens vi snakket.

Den første gangen det strammet seg i meg, var da hun begynte å fortelle nærmere om sin tro og sin barndom. Stemmen hennes ble plutselig hard og ordene knotete da. Jeg forsto at hun også hadde utsatt emnet i det lengste. Flere ganger var det nær ved at jeg brøt inn for å si at hun ikke måtte være redd. Men selv når angsten førte til stamming og omstokking av ord, var min elskede Evas stemme for vakker til at jeg klarte å avbryte den.

Hun fikk uforstyrret fortelle om sin strengt religiøse familie. Om sin barndoms utallige og endeløse religiøse skrifter og seremonier. Om to foreldre hvis kjærlighet forsvant i strenghet og gudsfrykt. Om tre eldre brødre som ble slik man ønsket at de skulle bli. Om et hjem uten TV hvor man sjelden smilte og aldri lo. Om en barnehage man ikke fikk gå i og om nabobarn man ikke fikk snakke til. Om en skole hvor man bare traff barn av familier med en like sterk tro som gikk i nøyaktig den samme retningen. Om alle ting som var syndige og forbudte. Om barndomsårenes helvetefrykt, ungdomsårenes følelse av annerledeshet, og de voksne årenes resignerte ensomhet. Og så til slutt om det utroligste av alt: Om et menneske som tross alt ville, måtte og kunne tro på at det fantes en god gud, og som derfra hentet håp og styrke til å overleve.

Under siste del av denne lange og merkelige historien, skalv min Evas stemme slik at hun knapt fikk ordene frem. Siden tidde hun nesten like lenge mens jeg fortalte.

Egentlig hadde jeg hele tiden visst at våre tvillingsjeler her som i alt annet, mest av alt lignet hverandre. Vi tilhørte begge den lille minoriteten av mennesker som var født midt i vårt lands samfunn, men samtidig liksom helt utenfor det. Vi var to av de som hadde opplevd at våre foreldres misbruk av sin frihet til å velge livssyn, gjennom hele oppveksten og helt inn i voksen alder hadde fratatt oss nesten all vår frihet til å leve våre liv.

I mitt barndomshjem fantes det to eldre søstre i stedet for tre eldre brødre, og selv om det var strenge restriksjoner på bruken fantes det der et TV-apparat. Etter år med nagende tvil og sjelekvaler, hadde det meste av troen dessuten forlatt meg like etter konfirmasjonen. Senere hadde jeg nok fortsatt følt at det et sted kunne finnes en gud, men å tro på det var ikke lenger mulig for min stadig hardere plagede forstand.

Ellers var det meste skremmende likt. Da jeg etter å ha fortalt om skuffelsen det ble den ene gangen jeg forsøkte å snakke med mine foreldre om min angst og min kjærlighet, våget også min vidunderlige Eva å gjøre det.

Jeg så for meg hvordan det store smilet raskt spredte seg i hennes tårevåte ansikt, da jeg fortalte om hvordan mitt tredje møte med henne hadde gitt meg tilbake gudstroen.

Hun kalte det med bristende stemme et mirakel. Siden gråt vi igjen sammen — i hver vår ende av telefonlinjen.

 

Del 5:

Vi elsket hverandre lenge før jeg første gang besøkte Eva. Hun led enda mer enn meg av frykten for stirrende øyne og lyttende ører. Å møtes hos meg var utenkelig: Flere av naboene kjente mine foreldre og var troende til å fortelle dem om eventuelle besøkende. Min Eva hadde også egen leilighet og kjente seg tryggere der, men uroet seg fortsatt for en familievenn lenger ned i gaten.

Da vi den femte dagen ikke lenger klarte oss uten å se hverandre, møttes vi derfor på en bussholdeplass i en annen del av byen. Noen timer gikk vi siden bare rundt der og nøt synet av hverandre, før vi i en kveldsmørk bakgate stjal oss til noen engstelige øyeblikks berøring. Det som for forbipasserende venner eller søsken ute i hovedgaten knapt ville vært noe å skjule, skjedde for oss med skyldfølelse og angst. Ett minutt eller to sto vi bare der og holdt forsiktig om hverandre, før jeg besatt av glede med skjelvende hånd berørte det nydelige sorte håret hennes. Noen vidunderlige øyeblikk kjente jeg fingrene hennes brenne varme i mitt kortere hår. Lenger torde vi ikke stå der sammen. I stedet dro vi hjem for å snakke mer med hverandre i telefonen.

Dette merkelige ritualet gjentok seg tre dager på rad, og forsterket vår lykkes uvirkelige preg. Eva torde fortsatt verken å besøke min leilighet eller la meg komme til henne, og lenger enn til håret kom aldri våre raske berøringer utendørs.

I uken som fulgte var vår tilværelse på samme tid himmel og helvete. Det var første gang noen av oss fikk oppleve gleden av å elske et annet menneske, og nesten uten å se eller rørte hverandre nøt vi vår nye glede til det ytterste. Vi hadde alt for mange år med lengsel å ta igjen begge to.

Men samtidig hang angsten for å bli avslørt som et damoklessverd over oss. Redselen for hvem som kunne ha passert den dagen vi satt sanseløse på utekafeen satt i oss begge. Flere ganger torde Eva ikke en gang gå rundt i gatene med meg av frykt for å bli gjenkjent og avslørt.

Vi snakket i stedet stadig mer sammen i telefonen om våre problemer, men de forble uløselige. Å fortelle om vår kjærlighet var utelukket. På tross av felles gud og mange felles leveregler, tilhørte våre familier trosretninger som aldri ville kunne akseptere hverandre. Vår kjærlighet var en forbudt kjærlighet som kunne være farlig — og slik ville det for all overskuelig fremtid være det for alle andre i våre familier.

Hver dag som gikk gjorde imidlertid byrden ved ikke å se hverandre tyngre. Den fjerde dagen etter vårt tredje møte hadde vi tvunget oss tilbake til arbeidet — jeg til mitt postkontor og hun til sin blomsterforretning. Timene uten hverandre forsterket imidlertid savnet, helt til bare det å høre en annen stemme ble en lidelse. Fra den femte dagen klarte vi altså ikke la være å treffes. Men for meg var heller ikke våre forsiktige møter nok til å stille et livs oppspart lengsel etter ømhet.

 

Del 6:

I begynnelsen av vår tredje uke sammen ble savnet av nærhet for sterkt for min Eva også. På mandag reiste familievennen lenger ned i gaten på sommerferie. Tirsdag låste hun meg tidlig på ettermiddagen inn en bakdør i blokken hvor hun bodde. Gjennom baktrappen gled vi på lette ben opp til tredje etasje, og våget oss etter en kort lyttepause de få skrittene gjennom lyset i gangen.

Jeg kunne for egen del godt ha brukt hoveddøren. Men jeg forsto min Evas frykt mer enn godt nok til å respektere den. Pulsen var høy også hos meg da jeg tok de få skrittene over gangen og inn i leiligheten hennes.

Bak den låste døren til leiligheten hennes kunne vi endelig omfavne hverandre. Med lukkede øyne hang hun varm og tillitsfull som et lite barn rundt halsen min. Men fortsatt kjente jeg angsten som en spent streng gjennom kroppen hennes. Den lave stemmen hennes bidro ytterligere til en litt anspent start på mitt besøk. Jeg hvisket til henne at ingen andre i verden kunne høre eller se oss nå, men for første gang virket det ikke helt som hun stolte på meg. Vi vek litt fra hverandre etter det. Hun viste meg rundt på en litt avmålt og nesten kjølig måte.

Som alt hun hadde vært nær forekom leiligheten hennes meg selvsagt vakker. Men som min vitnet den mest av alt om beboerens mangeårige ensomhet. Veggenes bilder var få, og med unntak av et par familiebilder fra barneårene var hun alene på alle.

Bokhyllene var litt færre enn i min leilighet, og med et betydelig større innslag av bøker om botanikk. Av levende blomster var det enda flere enn jeg hadde trodd, selv om hun gang etter gang hadde fortalt meg hvor stor glede de ga henne. Blant blomstene hennes fantes også eksotiske vekster som for meg var helt ukjente. Ved synet av deres sterke farger forsto jeg bedre hva mitt hjem savnet, og gruet meg mer enn noen gang til å gå tilbake dit.

Som barn hadde jeg også elsket blomster, men sammen med andre gleder og farger forsvant den interessen i mine tenårs mørke bekymringer. Da jeg fortalte det, smilte hun og la armen varmt om meg. Plutselig var all vår intimitet gjenopprettet meg. Jeg lente meg mot henne — og ble samtidig glad og skremt da jeg kjente hvor hardt hjertet banket gjennom den spinkle kroppen hennes.

Tankeløst glapp det i det samme ut av meg at vi måtte ha enda flere blomster i vårt fremtidige hjem. Jeg hadde håpet hun skulle bli enda gladere. I stedet ble hun skremt igjen. Som et brent barn trakk hun til seg armen og tok to skritt tilbake. Hun tok bare ett skritt fremover igjen da jeg avvergende hevet hendene. I min uforsiktighet hadde jeg nevnt noe det var alt for tidlig å nevne, og som straks minnet om alle våre problemer. Mer skulle det ikke til før vi igjen drev litt fra hverandre.

Til vår første middag sammen hadde hun kjøpt indrefilet og tilberedt den aldeles fortreffelig. Maten var verdig en feiring, men stemningen alvorstung. Hun ville selv bare drikke vann. Jeg forsto og ba ikke om noe annet. Det rakk til et av hennes små og underfundige smil.

Jeg ble litt skuffet over at hun hadde dekket på til oss på hver vår side av bordet. Jeg ble sittende i en blå plysjsofa ved veggen, hun i en lenestol midt på gulvet. At gardinene var trukket for og møblene plassert i avstand fra vinduene trengte ingen forklaring. Slik var det også hos meg.

Vi spiste sammen i en merkelig ladet taushet. Jeg spiste uvanlig langsomt, men likevel raskere enn henne. Jeg så at noe tynget henne, men våget ikke å spørre om hva.

Flere ganger under det lange måltidet virket det som hun var på nippet til å reise seg. Men det var først etter å ha ryddet vekk maten at hun virkelig tok det store spranget, og på vei tilbake til bordet forsiktig satte seg ved siden av meg i sofaen.

Noen forvirrede øyeblikk bare satt vi der ved siden av hverandre. Så hevet hun uendelig langsomt hånden, og lot den gli forsiktig gjennom mitt lysere og kortere hår. Det gikk en redd rykning gjennom kroppen hennes da jeg la armen rundt den. Men hjertet hennes slo enda raskere nå, og jeg hørte på pusten at hun også nøt berøringen.

Noen åndeløse øyeblikk satt vi bare der og skalv mot hverandre.  Så trakk hun meg med en uendelig myk og snill hånd tettere inn mot seg. Varmen fra kroppen hennes kjentes besnærende og trygg, selv om hun fortsatt skalv faretruende. Hun luktet av kvinne — med et svakt skjær av blomsterstøv. Og hun luktet vidunderlig godt når man satt slik tett inn til henne og med nesten faretruende nær halsen hennes.

Plutselig fantes det i hele verden ingen farer og ingen andre mennesker enn oss to. Uten noen tanke eller noen redsel kysset jeg henne — først på halsen og så i munnen. Halsen hennes var bevrende hvit og vakker, og brennhet av blodet som pulserte like innenfor huden.

Jeg hadde aldri kysset noen på munnen før, og var spent på hvordan det ville kjennes. Jeg kjente den samme usikkerheten i henne. Men leppene hennes var det mykeste jeg noen gang hadde kjent — og smaken av tungen hennes ga meg en nytelse jeg aldri hadde kunnet forestille meg.

For noen sekunder mistet jeg alle tanker og alle følelser for alt annet enn leppene og tungen hennes. Så registrerte jeg at hånden min plutselig var inne under kjolen hennes — og at brystet hennes brant varmt og mykt mot hånden min. Hun stønnet svakt av glede, og fortsatte med det helt til hennes egen hånd rørte ved mitt nakne bryst.

Da skrek hun plutselig høyt og smertefullt, som om hun var blitt skåret med en kniv.

Vettskremt av den voldsomme lyden rev jeg meg løs fra henne — og falt i min forvirrede ubalanse ut av sofaen. Før gulvet stoppet fallet, var jeg selv nær ved å skrike.

Min Eva lå alene igjen i sofaen med ansiktet gjemt i hendene. Hele kroppen ristet av sinnsbevegelse, mens hun som en skremt besvergelse gang etter gang hvisket frem navnet mitt.

"Maria... Maria... Maria..."

Hver gang hun gjentok navnet mitt, kjentes det som jeg rykket et steg nærmere en langt større og farligere avgrunn enn den jeg hadde falt utenfor. Da hun omsider klarte å fullføre setningen, steg jeg til gjengjeldt høyere opp mot himmelen enn jeg noen gang før hadde vært.

"Maria... Maria — hold om meg!"

Jeg holdt om henne uten å si noe. En liten evighet satt jeg der i sofaen, med hodet hennes i fanget mitt og armene mine klamret rundt kroppen hennes. Jeg kunne kjenne hvordan varmen fra kroppen min langsomt fikk henne til å slappe av — og det ga meg gradvis tilbake tryggheten selv.

Det varte lenge før hun sluttet å gråte. Jeg ga henne tålmodig all den tiden hun trengte. Og fikk til slutt tilbake mitt livs lykkeligste øyeblikk, da hun forsiktig satte seg opp i sofaen og la verdens mykeste kvinnearmer rundt meg igjen.

Da hadde jeg allerede forstått at det også etter vår kjærlighetssommer nok ville komme nye mørke og kalde vinterdager, men at det et sted der ute i universet måtte finnes en varm og lys gud. Han hadde ført våre adskilte tvillingsjeler sammen. Og han ville uansett hvor mye hans navn ble misbrukt og hans lære misforstått av noen mennesker her på jorden, da også sikre oss støtten vi trengte fra andre mennesker til å overleve med vår kjærlighet.