Tvilsom forsikring når uhellet er ute

DE ALLER FLESTE

av oss har flere forsikringer som vi forholder oss til. Vi kjøper en tjeneste fra forsikringsselskapene for å få en trygghet vi håper vi aldri får bruk for, men som er god å ha dersom uhellet skulle være ute.

Stortinget har som lovgiver anerkjent behovet befolkningen har for en finansiell trygghet dersom uhellet skulle være ute, som et supplement til folketrygdens tjenester. Denne tilliten som bransjen har fått gjenspeiler seg blant annet i lovgivningen, hvor forsikringsselskapene har fått en særstilling og særlige privilegier eksempelvis med hensyn til oppbevaring og bruk av personopplysninger.

Forsikringsselskapene vet selvsagt også at vi ønsker denne finansielle tryggheten, og dette gjenspeiles i hvordan selskapene tilnærmer seg markedet. Reklamene forsikrer oss om at selskapene er der for oss og skal hjelpe oss å komme videre i livet dersom uhellet har skjedd. Forsikringsbransjen er din partner for en trygg framtid.

SOM ADVOKAT

tilknyttet et firma som jobber mye med personskadesaker, ser jeg imidlertid daglig hvordan forsikringsselskapene ofte opptrer når en forsikringstaker får bruk for den forsikringen hun har betalt for. Plutselig er den tidligere samarbeidspartneren blitt en motpart, som skal utbetale en større eller mindre erstatning. Forsikringsselskapene viser seg som det de er - private bedrifter som har som formål å drive med et størst mulig overskudd.

Å ha et ønske om å drive sin bedrift med overskudd er normalt på ingen måte kritikkverdig. Det blir imidlertid høyst kritikkverdig i det øyeblikket hvor hensynet til profitt overskygger hensynet til forsikringstakeren, som tross alt har en kontraktsrettslig berettiget forventning om en rettferdig behandling, og et rettferdig oppgjør.

Et eksempel på hvor langt et forsikringsselskap kan være villig til å gå, så vi dessverre i Dagbladet 8. september i år hvor Gjensidige NOR i et brev tilsynelatende legger klare føringer for hvilket resultat de ønsker å oppnå fra et sakkyndig firma, til skade for en trafikkskadet 27-åring. Dette er et grovt eksempel, som heller ikke bransjen ønsker å stå ved. Når det blir omtalt i mediene.

FORSIKRINGSBRANSJENS

forsøk på å legge føringer på hva slags utbetaling en skadelidt skal få, viser seg imidlertid gjentatte ganger på mindre synbare måter enn hva Dagbladet avdekket i ovennevnte sak. Overfor personer som har fått sine liv lagt i grus, forsøker selskapene ofte å få «sine» leger til å utrede den skadelidtes skadeomfang. Med «sine» leger mener jeg leger som tjener mye penger på å få oppdrag fra forsikringsselskapene, og som utmerker seg med en enestående evne til ikke å finne medisinske skader hos nær-invalidiserte personer.

Slike legers utredninger er ofte helt avgjørende for hvilke erstatningsutbetalinger de skadelidte skal motta, og det er således mye penger å spare for selskapene når de sørger for at de «riktige» legene får uttale seg.

Etter min mening bør man vurdere å opprette et eget utvalg av leger hvor legene er uavhengige av begge sider i forsikringssaken. Ved å la utvalget være uavhengig, og la legene sitte på åremål, vil dette kunne avhjelpe etablering av inhabile bransjeleger. Både forsikringsselskapene og den skadelidte vil på denne måten kunne ha en velfundert tillit til den lege som benyttes som spesialist, og man slipper å bruke tid, energi og penger på spesialistutvelgelse.

DEN SKADELIDTE

har i dag muligheten til å unngå denne type saksutredning ved å benytte seg av sin rett til å utrede sin egen sak. Ved å utrede egen sak, kan forsikringstakeren også unngå at eventuelle misforståelser og feilskrift skal influere på erstatningsberegningen. Den skadelidte har ingen plikt til å bruke den lege som selskapet ønsker. Etter forsikringsavtaleloven § 8- 2, har selskapet en lovfestet plikt til å dekke skadelidtes skaderelaterte utgifter. Dette inkluderer også utgiftene til utredning av saken når skadelidte besørger dette selv.

Forsikringsselskapene er forståelig nok lite villige til å gi fra seg regien av sakens utredning til skadelidte. Som forsikringstakerens motpart ønsker de å ha kontrollen med hvilke bevis hun skal føre, og hvordan bevisene skal innhentes. Å la sin egen motpart innhente de dokumenter og bevis som skal ligge til grunn for vurderingen av en sak er ganske enestående, og er ikke en praksis som følges i noen andre sivilrettslige tvistesaker. Det forventes like fullt at forsikringstakeren skal akseptere dette i forsikringssaker.

DERSOM DEN SKADELIDTE

hevder sin rett til å utrede egen sak, blir hun ofte møtt med en utpreget motvilje til å gå inn i en fornuftig dialog og det ytes betraktelig motstand mot å utbetale noe til dekning av utgifter som den skadelidte har til sin utredning. Noen saksbehandlere misforstår sogar skadelidtes ønske, og oppfatter det nærmest som en personlig fornærmelse eller som uttrykk for en konfliktoppsøkende opptreden.

Det virker som om det ofte spekuleres på at skadelidte, etter hvert som hennes økonomi blir stadig dårligere og dårligere etter skaden, til slutt er nødt til å akseptere et tilbud fra selskapet som ikke på noen måte gjenspeiler det hun rettslig sett har krav på.

Mange har ikke noe annet valg enn å la seg presse av selskapenes taktikk i dette, og ser seg nødt til å akseptere et skambud fra selskapet som endelig oppgjør. Der forsikringsselskapene bevisst holder tilbake advokatens salær, lar dessverre ofte også advokatens råd seg influere av advokatens behov for å få salærinntekter.

DETTE ER ET

bevisst misbruk av forsikringsbransjens maktposisjon overfor den enkelte forsikringstaker. Det er overraskende å til stadighet møte rigide holdninger fra forsikringsselskaper på temaer som juridisk sett er avklarte, som eksempelvis forsikringstakerens rett til å utrede egen sak og selskapets plikt til fortløpende å dekke hennes skaderelaterte utgifter.

Som advokat som ofte representerer den skadelidte mot forsikringsselskaper, må jeg spørre meg om dette skyldes enkeltstående inkurier, mangler i den interne opplæringen av saksbehandlere, eller om dette er en bevisst strategi fra forsikringsselskapenes side. Dersom sistnevnte er riktig, innebærer dette en bevisst og ulovlig tilsidesettelse av de skadelidtes rettssikkerhet. Da er ikke forsikringsbransjen verdig den tillit den har fått av sine forsikringstakere og av lovgiver.