- Tvilsomme påstander, Olsen

- Morten Harry Olsen tilkjennegir et håpløst avlegs syn på kriminallitteraturens plassering i det litterære bildet, skriver forfatter Gunnar Staalesen i dette innlegget hvor han svarer på Olsens påståtte vulgarisering av norsk samtidslitteratur.

NÅR MORTEN HARRY OLSEN rett før jul går til felts mot kriminallitteraturen generelt, «bokklubbforfattere» og fordelingen av midlene fra innkjøpsordningen spesielt, sier det seg nesten selv at en forfatter som selv er kriminalforfatter, dessuten har vært så heldig å ha fått antatt en rekke hovedbøker hos den store stygge ulven i bokbransjen, Bokklubben Nye Bøker, og i tillegg har vært invitert opptil flere ganger til Bokbadet, bør ha vett til å holde kjeft.

Alt en sier, vil uvegerlig bli tatt opp i motsatt mening, som et forsøk på å mele sin egen kake, så fullspekket av rosiner og korinter den enn måtte forekomme å være.

Ikke desto mindre må det være lov å hevde at Morten Harry Olsen i sitt angrep på det han kaller tendenser i samtidslitteraturen, fremstår som både gammelmodig og utroverdig. Gammelmodig, fordi han tilkjennegir et håpløst avleggs syn på kriminallitteraturens plassering i det litterære bildet. Utroverdig, fordi det kartet han tegner over påståtte skjevheter i det norske litteraturbildet, rett og slett ikke stemmer med landskapet.

MORTEN HARRY OLSEN kommer med en rekke tvilsomme påstander. Først og fremst er det feil å si at kriminallitteraturen er så dominerende i det litterære bildet. Det å skrive kriminalromaner er først og fremst et krevende håndverk, som få forfattere behersker fullt ut. Derfor kan bare et mindretall av de bøkene som utgis hvert år, defineres som kriminalromaner; det viser all tilgjengelig statistikk.

Svingninger i antallet utgivelser har det alltid vært, både før og etter at innkjøpsordningen ble utvidet til også å gjelde kriminallitteratur. Kvaliteten på de utgitte bøkene er selvsagt variabel som den er for all litteratur, uavhengig av sjanger. Hvis Morten Harry Olsen tar for seg medlemslisten til Den norske Forfatterforening, vil han dessuten finne at de forfatterne som har kriminallitteratur som sin hovedbeskjeftigelse, utgjør en ubetydelig minoritet.

DET ER RIKTIG AT kriminallitteraturen får større oppmerksomhet enn tidligere, og at den til en viss grad er tatt opp i det gode litterære selskap, selv om det ennå er et godt stykke frem til «fullt medlemskap», for å si det slik.

Innenfor skole og undervisning har det vært et betydelig klimaskifte. Hvis vi som gikk på gymnasiet på 60-tallet hadde foreslått for våre lektorer å legge opp en krimbok på pensum, ville de sett uforstående på oss. I dag får jeg selv hvert år mellom femti og hundre henvendelser fra elever, fra ungdomsskoletrinnet og oppover, som skriver særemneoppgaver om kriminallitteratur. På universitet og høyskoler skrives det hovedoppgaver og arrangeres seminarer om sjangeren, og de aller fleste avisene i landet tar kriminalforfatterne alvorlig nok til å anmelde dem seriøst, fullt på linje med andre skjønnlitterære forfattere.

At norsk kriminallitteratur nyter høy internasjonal prestisje, viser for eksempel tildelingen av den nordiske prisen for beste kriminalroman, «Glassnøkkelen», første gang utdelt i 1992. Flertallet av prisvinnerne er norske: Småge, Skagen, Fossum og Nesbø. Men på det hjemlige plan gjenstår ennå en del. I motsetning til i Sverige og Danmark har ingen norsk kriminalroman ennå blitt innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, og jeg tipper at det kommer til å gå år og dag før en norsk kriminalroman får Kritikerprisen.

Det kan ha med kvalitet å gjøre, selvsagt. Eller det kan skyldes fordommer av det slaget Morten Harry Olsen nå gjør seg til talsmann for.

HVORVIDT NORSKE kriminalforfattere er bedre eller dårligere i dag enn de var før, blir et uinteressant spørsmål å stille. Viktigere er det å slå fast at kriminallitteraturen i dag har sin naturlige plass innenfor det litterære landskapet. Det virker absurd på prinsipielt grunnlag å skulle forvise denne sjangeren fra innkjøpsordningen.

Det skrives og utgis da vitterlig dårlige bøker innenfor alle sjangere her i landet? En generell økning av kvalitetskravene innenfor alle litterære uttrykk, kanalisert gjennom forlagene, fremstår som atskillig mer rettferdig enn Morten Harry Olsens forslag om å rette maskinpistol mot alle pianistene og fyre løs.

LIKE ABSURD VIRKER forslaget om å plassere forfattere med hovedbok i bokklubb utenfor innkjøpsordningen. Forslaget krever en presisering. Gjelder det hovedbøker i alle bokklubbene, eller bare hos den store stygge ulven? Morten Harry Olsen vet like godt som jeg at opplagstallene også for «hovedbokforfattere» er høyst varierende fra bokklubb til bokklubb.

Dessuten vet Morten Harry Olsen at alle såkalte bokklubbforfattere i Norge allerede er underlagt et høyst sosialdemokratisk prinsipp, idet 1/3 av deres egentlige royalties overføres til Forfatterforeningen og fordeles derfra til deres kolleger, i form av ulike typer stipendutbetalinger. Et helt utmerket prinsipp, men samtidig et prinsipp som nok en del vil stille spørsmål ved, hvis bøkene deres ikke lenger på normalt vis skal fordeles til alle landets folkebibliotek, slik konsekvensen av Morten Harry Olsens forslag ville være.

DET SOM STÅR TILBAKE, er hans visjon om norske forleggere på firsprang nedover Karl Johan i jakten på en eller annen tv-kjendis som de vil ha til å skrive en kriminalroman. Her har han selvsagt et poeng, men spørsmålet er om han ikke undervurderer sitt publikum. Finnes det noen tv-kjendiser her i landet som har gjort suksess som romanforfattere i det hele tatt, uten å ha skrevet gode bøker?

For meg ser det ut som om leserne lett gjennomskuer den slags PR-fremstøt. Ser man på listen over de skjønnlitterære forfatterne som topper høstens bestselgerlister på ulike forlag, er åtte av ti av dem først og fremst kjent fordi de er forfattere. Jo Nesbø var riktignok kjent fra musikkbransjen før han ble forfatter. Til gjengjeld har han skrevet en av høstens beste norske romaner, uansett sjanger, og fikk vel fortjent Bokhandlerprisen for den. Anne Holts bakgrunn for å skrive kriminalromaner kan ingen betvile. På ett punkt er vi enige: Innkjøpsordningen spiller en sentral rolle i hele bokbransjen. Den bør beholdes, utvikles og debatteres, kontinuerlig. Men da helst med et litt mer pålitelig perspektiv på virkeligheten enn det Morten Harry Olsen nå har ført til torgs.