Tvilsomt om drivhuseffekt

Klimadebatten under og etter Kyoto-konferansen om drivhuseffekten har vært dominert av en mengde feilaktige argumenter som til dels bunner i uvitenhet eller motvilje. Innleggets mål er imidlertid ikke å diskutere gamle eller nye fakta om drivhuseffekten, altså den menneskeskapte globale oppvarmingen. Istedenfor skal jeg belyse logikken bak fire argumenter som har vært gjengangere i debatten:

stipendiat

1. «Drivhuseffekten er ikke bevist»

Det er sant at drivhuseffekten «bare» er en teori og dermed ikke bevist. Men dette kan ikke brukes som et argument: Det er en umulighet for vitenskap å bevise noe som helst. Som ikke minst vitenskapsfilosofen Karl Popper har gjort oppmerksom på, så er det eneste vitenskap kan å motbevise teorier. Det som teller i vitenskapen, er dermed om en teori er motbevist og, hvis den ikke er det, hvor mye støtte den har, dvs. hvor mye energi man har brukt på å motbevise den uten å ha lyktes med det. «Bevis» er dermed et ord som ikke har noe i vitenskap å gjøre. Noen vil kanskje mene at det er flisespikkeri å bare erstatte ordet «bevis» med «støtte». Men forskjellen er enorm: Støtte til en teori kommer gradvis, og det eksisterer ikke noen målestokk for hvor mye støtte en teori må ha fått før man «må ta den alvorlig».

I tillegg til teoriens sannsynlighet er det dessuten et annet moment som spiller inn: farligheten av å ignorere teorien. Teorien om at huset du bor i vil bli truffet av et lynnedslag har en ganske liten sannsynlighet, tatt i betraktning hvor mange hus som finnes og hvor mange lynnedslag som skjer. Likevel vil en lynavleder være en naturlig prioritering for de fleste huseiere - ikke fordi sannsynligheten for lynnedslag er stor, men fordi menneskeliv kan gå tapt i tilfelle det skjer likevel.

Begrepet som kombinerer sannsynlighet med farlighet kalles for risiko. Føre-var-prinsippet tilsier at en høy risiko må tas alvorlig, uavhengig av om risikoen er høy fordi teorien er mest sannsynlig sann, eller fordi det er farlig å ignorere den. Også drivhuseffekten kan være en stor risiko, selv om sannsynligheten for at den inntreffer ikke fullt ut er 100%. Å argumentere med at man først må vente på at teorien om drivhuseffekten har fått enda mer støtte, før man setter i gang mottiltak, ligner derfor veldig på å utsette kjøp og montering av en lynavleder til tordenværet har braket løs: Mottiltakene kan helt enkelt komme for sent.

2. «Det fins andre teorier som forklarer global oppvarming»

Det er få som benekter at det fins andre teorier som forklarer klimaendringer, men heller ikke dét kan brukes som argument mot drivhuseffekten. Naturen er veldig sjelden så endimensjonal som politiske taler kan gi inntrykk av. De aller fleste prosesser i naturen påvirkes m.a.o. av mer enn én faktor, ofte av et uoverskuelig nettverk av faktorer, der bare en brøkdel av faktorene er kjent eller kvantifisert.

Spørsmålet kan altså ikke være om det er drivhuseffekten eller en annen teori som er sann. Et berettiget spørsmål er derimot: Betyr det at drivhuseffekten muligens bare er ansvarlig for en liten del av oppvarmingen, at den er en overdreven fare?

Svaret på dette spørsmålet er dessverre: tvert imot! Hvis også andre, dvs. naturlige, prosesser er medansvarlige for den globale oppvarmingen vi er vitner til, så betyr det at reduksjonen av klimagassutslipp må være mye mer dramatisk enn antatt, og ikke mindre dramatisk eller sågar overflødig.

Dette kan lett illustreres med følgende eksempel: Tenk deg at du kommer hjem og at det er altfor varmt i leiligheten din. Hvis du vil ha innetemperaturen ned til 18°C igjen, er mottiltaket avhengig av grunnen for at det er for varmt. Har du bare glemt å skru ned termostaten før du gikk ut, så kan du skru den tilbake med f.eks. to grader. Men hvis du har glemt å skru ned termostaten i tillegg til at solen steker på vinduene, så må du skru ned termostaten mye mer, la oss si seks grader, for å ha en sjanse til å få tilbake en innetemperatur på 18°C.

Nå trenger du bare å erstatte innetemperatur med jordens klima, panelovnen med drivhuseffekten, termostaten med COæ-2å-utslipp, og solen med andre mekanismer som påvirker klimaet, men som vi ikke kan gjøre noe med. Da burde det være innlysende at reduksjon av klimagassutslipp er en nødvendighet, uansett hvor mange andre faktorer som måtte være innblandet i jordens klimaprosesser.

Men hvis det nå er (i hvert fall delvis) «naturlig» at det blir varmere, hvorfor må vi da gjøre noe med det? Dette spørsmålet har av og til resultert i det følgende argumentet:

3. «Det har også vært varmere før»

Også det er helt korrekt. I vikingtiden f.eks. var det varmere enn i dag. Men før man bruker det som et argument mot klimatiltak, så må man ta stilling til en annen faktor som også var annerledes i vikingtiden: Verden er 20 ganger tettere befolket i dag enn den gang. I kyststripene er økningen enda større. I vikingtiden var det mulig for folk å flytte innover i landet da havet steg. I dag bor det imidlertid folk overalt. Det å flytte fra det stigende havet medfører derfor i dag problemer av etnisk karakter som man ikke hadde før.

Har man bestemt seg for ikke å ville bidra til å unngå global oppvarming, kan man derfor velge mellom to scenarier: Enten så lar vi folk drukne, eller så tar vi imot miljøflyktninger. Med denne bakgrunnen er det et tankekors at de politiske grupperingene som er sterkest imot kutt i klimagassutslipp, samtidig er de som har flest motforestillinger mot innvandring.

4. «Kutt i klimagassutslipp er en politisk, ikke vitenskapelig avgjørelse»

Man kunne ønske at flere politikere var klar over dette. Rart nok har det blitt brukt som argument mot klimapolitiske tiltak.

Vitenskapen kan fortelle oss hvordan det - etter all sannsynlighet - kommer til å bli. Et slikt «er»-utsagn kan i neste omgang tas opp av samfunnet eller politikere for å bruke det som grunnlag for et «bør»-utsagn: Hvordan bør vi reagere? Dette spørsmålet er politikk og ligger utenfor (natur)vitenskapens ansvarsområde. Klimatologer kan fortelle oss at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke med 4 1 x°C i løpet av 80 år. Oseanografer kan så fortelle oss at havoverflaten dermed vil stige med y meter. Samfunnsgeografer kan så fortelle oss at z millioner mennesker dermed blir husløse. Alt dette er «er»-utsagn.

Samfunnet/politikere har så, som sagt, flere reaksjonsmuligheter: (a) Vi bør gjøre noe imot global oppvarming; (b) vi bør ta imot miljøflyktninger; (c) vi bør la folk drukne. Ingen av svarene følger logisk fra «er»-utsagnene, men heller fra den moralforestillingen man er tilhenger av.

Denne ansvarsfordelingen mellom vitenskap og politikk er heller ikke noe spesielt for drivhuseffekten. Den er den samme når en vei skal bygges eller en skolereform vedtas. Også i disse eksempler vil en form for eksperthøring være med i prosessen, men det er ikke «faktaene» som bestemmer handlingene. Faktaene brukes «bare» for å finne ut hvordan man best oppnår en gitt ønsket effekt. Hvilken effekt som er ønsket, er derimot avhengig av moralske verdier.

Selv om alle de fire argumentene er sanne, så kan de altså av rent logiske eller vitenskapsfilosofiske grunner ikke brukes mot klimapolitiske tiltak. Det var derfor litt pussig under Kyoto-forhandlingene at både miljøpolitikere og -bevegelsen prøvde å svare på disse «argumentene» med vitenskapelige fakta. Vi trenger selvfølgelig vitenskapelige fakta (interesserte lesere kan finne en aktuell oversikt over disse i mars/april-heftet av The Ecologist, bind 29). Faktaene er jo grunnlaget for alle mottiltak - men altså ikke for å avkrefte påstander som i seg selv bygger på en feil forestilling av hvordan vitenskap fungerer på den ene siden, og av hvordan politiske avgjørelser blir truffet på den andre siden.

drivhuseffekten

Det har blitt stille rundt drivhuseffekten, bortsett fra en og annen kort notis når f.eks. en stillehavsøy går under, noe som skjedde forleden dag. Det er på tide med en fornyet oppmerksomhet rundt klimaendringen, mener Hanno Sandvik, stipendiat ved Universitetet i Tromsø. Han belyser her noen av argumentene som er blitt brukt i klimadebatten ut ifra en vitenskapsfilosofisk synsvinkel.

Farlig å ville vente på mer støtte

Oppvarming skaper etniske problemer