<b>ENIGE, ENN SÅ LENGE:</b> Presidenten for Det europeiske rådet, Donald Tusk, Japans statsminister Shinzo Abe, og Presidenten for Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, poserte for fotografene da de annonserte enigheten mellom Japan og EU om en ny frihandelsavtale. Foto: Francois Walschaerts / AP Photo / NTB scanpix
ENIGE, ENN SÅ LENGE: Presidenten for Det europeiske rådet, Donald Tusk, Japans statsminister Shinzo Abe, og Presidenten for Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, poserte for fotografene da de annonserte enigheten mellom Japan og EU om en ny frihandelsavtale. Foto: Francois Walschaerts / AP Photo / NTB scanpixVis mer

Frihandel:

Tvist om tvisteløsning

Uenigheten som fikk TTIP-debatten til å ta fyr gir grunn til å avvente en handelsavtale mellom Japan og Norge.

Kommentar

Mens Norge de siste ukene har holdt blikket stivt på forholdet til Kina, har Japan og EU vært i sluttforhandlinger om en frihandelsavtale. Forhandlingene har pågått siden 2013, men har tatt seg opp den siste tida, og dagen før G20-landene møttes i Hamburg forrige uke ble en såkalt «politisk enighet» mellom partene annonsert.

Enigheten mellom verdens nest største og fjerde største økonomi har blitt møtt med jubel. Japans statsminister Shinzo Abe uttalte blant annet at vi nå ser «fødselen for verdens største frie og industrialiserte økonomiske område». En ferdig avtale vil trolig ha stor effekt på handelen mellom dem, noe som er sårt tiltrengt for to økonomier som på hver sin kant lenge har slitt med veksten, selv om den nå er i ferd med å ta seg opp, både i Europa og Japan.

Det er også knyttet stor symbolsk verdi til enigheten. Valget av Donald Trump i fjor høst brakte med seg bekymring for at både politikerne og opinionen var i ferd med å vende blikket innover, og at vi sto foran en klar brems for nye handelsavtaler. Ønsket om å motbevise dette har uten tvil motivert Japan og EU til å legge fram enigheten allerede nå.

Og om det ikke var nok, så har de også lastet avtaleteksten med viktige symboler. Dette vil for eksempel bli den første handelsavtalen som understreker betydningen av Parisavtalen. Få ting er tydeligvis så populært som det å ikke være Trump.

For norsk næringsliv er håpet at denne avtalen skal bane vei for en tilsvarende avtale for Norge. Særlig sitter norsk sjømatnæring, som må ut med rundt 200 millioner kroner årlig i toll for tilgang til det japanske markedet, med fingrene krysset. Etter å ha møtt Japans statsminister Abe i Hamburg under G20-møtet sa Erna Solberg til Aftenposten at «når de er helt ferdige med avtalen med EU, har Japan sagt ja til å gå videre med oss».

Slik illustrerte statsministeren hvordan det å vente på tur er en jernlov i handelspolitikken for utenforlandet Norge. Og derfor gir de delene av avtalen som Japan og EU fortsatt ikke er enige om grunn til en viss bekymring. For selv om partene kunne presentere enighet om mesteparten av det som vanligvis fyller en moderne handelsavtale, er den enda ikke i boks.

Særlig er spørsmålet om investorbeskyttelse vanskelig for forhandlingspartene. Hvordan tvister mellom stater og selskaper skal løses var noe av det som fikk debatten om de nå sovende TTIP-forhandlingene til å ta fyr for et par år siden, og skapte trøbbel for EU-landene seinest i fjor høst, da frihandelsavtalen mellom EU og Canada, CETA, ble utfordret av det vallonske parlamentet.

Formålet med å legge inn tvisteløsningsmekanismer som del av disse avtalene er å sikre utenlandskeide selskaper mot urettferdig behandling, ved at søksmål de retter mot staten de operer i blir behandlet av en uavhengig tredjepart, og ikke rettssystemet i staten de saksøker.

Det gir selskapene lavere risiko, og vertslandene bedre tilgang på kapital og investeringer enn de ellers ville hatt.

Private voldgiftstribunaler er i dag den vanligste måten å løse slike saker på. De er blitt kontroversielle på grunn av manglende åpenhet og uheldige insentiver for dem som utpekes som dommere, og er i dag ikke et bærekraftig alternativ for legitim tvisteløsning i dagens form.

Derfor valgte også partene i CETA å gå bort fra disse, og istedenfor lansere en permanent bilateral investordomstol, noe som nå også er planlagt i forbindelse med handelsavtalen mellom EU og Vietnam. På sikt skal det være EU og Canadas mål at det skal opprettes en permanent multilateral domstol, som skal kunne erstatte de bilaterale løsningene.

Japanerne er på den andre sida svært skeptiske til å gå fullstendig bort fra dagens dominerende løsning. Sammen med USA har de markert seg blant de mest lojale til private voldgiftstribunaler, på grunn av de lave kostnadene og deres avpolitiserte natur. Det ligger derfor an til at tøffe forhandlinger gjenstår, om investorbeskyttelse skal med i avtalen.

For Norge vil den beste løsningen være om striden om tvisteløsning ender opp med å bli så betent at investorbeskyttelse holdes ute av avtalen i sin helhet. Ikke minst hvis det betyr at avtalen kommer i havn rimelig raskt, slik enkelte håper. Da vil forhandlingene med Norge kunne gå i gang, og det med et av de vanskeligste punktene borte fra dagsorden.

Danner det i tillegg en ny sedvane for hvordan handelsavtaler forhandles, vil det ikke bare gagne Norge, men også verdenshandelen og verden som helhet. Dagens ordning med private voldgiftstribunaler er ikke god nok, og det må bygges en konsensus rundt hva som skal overta. Skal den prosessen foregå til det beste for alle, trengs det en ro, som forsvinner så fort spørsmålet knyttes opp til nedbygging av handelsbarrierer.

Derfor er det bra at Japan og EU tør vurdere en handelsavtale uten å ha en ordning for tvisteløsning på plass. De siste årene har vist at å inkludere investorbeskyttelse i forhandlinger om handelsavtaler ikke fører til bedre beskyttelse for investorer og flere investeringer, bare nye hindre for nedbygging av handelsbarrierer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook