Tvisyn på Gynt

«Selvets keiser» undersøker Peer Gynt innenfra. «Peer Gynt» beskriver ham utenfra.

FERD OG FRAMFERD: Peer Gynts livsførsel utforskes fra ulike vinkler i ulike forestillinger ved Gålåvatnet i år. Dennis Storhøi ruver i begge. Foto: Bård Gundersen
FERD OG FRAMFERD: Peer Gynts livsførsel utforskes fra ulike vinkler i ulike forestillinger ved Gålåvatnet i år. Dennis Storhøi ruver i begge. Foto: Bård GundersenVis mer

TEATER: Gynt feirer 25 år ved Gålåvatnet i år, et jubileum som markeres med to forestillinger i stedet for en.

Begge er regissert av Svein Sturla Hungnes, og i begge er Peer framstilt av Dennis Storhøi.

Selvbildet «Peer Gynt» er vinklet på Peers ytre reise, en kavalkade over hans opplevelser, eventyr og eskapader.

Tekstutvalget forsterker Ibsens fokus på Peers tid i Gudbrandsdalen, ungdom og alderdom.

Det er et kurant valg, ikke bare fordi vi befinner oss i Gudbrandsdalen, men også fordi ungdomstiden kan fungere som en forklaring på Peers personlighet. Her ligger årsaker til at han opplever, men ikke erkjenner.

I «Selvets keiser» går han inn i selvgranskingen. Hungnes tar utgangspunkt et sted mellom tredje og fjerde akt.

Peer er på høyden, rik, berømt, ytre vellykket. Men når et tv-show vil lage en spesial på ham, lagt til barndomsbygda, bryter han sammen, i en malstrøm av minner, fantasier og frampek, selvkritikk og anger.

Denne dragsugdramaturgien viser at det han gjennomgår er en indre reise.

Det er ikke mytiske skikkelser som bøyg eller knappestøper som driver fram Peers selvrealisering. De er fysiske uttrykk for at det gjør han selv, i sitt eget sinn.

Scenebildet I form er forskjellene store. Samme ensemble, med enkelte utskiftninger, opptrer i begge oppsetninger.

Dennis Storhøi er, i begge tilfeller, oppsetningens sjel. Han evner å formidle Peers dobbelthet, hans ruvende karisma, hans avgrunn.

Avgrunnen er, som leseren vil forstå av beskrivelsen over, dypere og mer inngående demonstrert i «Selvets keiser» enn i «Peer Gynt». Sjarmen er magnetisk i begge utgaver.

Visuelt er rammene ulike, med en stålrigg som bakgrunn i «Selvet», med gresslette og hesjer i «Peer». «Selvet» er popkulturelt musikklagt og koreografert.

SOLVEIG: Ingeborg Schübler Gillebo har rollen som Solveig både i «Peer Gynt» og «Selvets keiser». I begge oppsetninger framstår hun som en morserstatning for Peer, mildere, mer omsorgsfull og mer stabil enn den mor som fødte ham. Foto: Bård Gundersen.
SOLVEIG: Ingeborg Schübler Gillebo har rollen som Solveig både i «Peer Gynt» og «Selvets keiser». I begge oppsetninger framstår hun som en morserstatning for Peer, mildere, mer omsorgsfull og mer stabil enn den mor som fødte ham. Foto: Bård Gundersen. Vis mer

For den som ser begge er det likevel påfallende hvor mange av de sceniske elementene fra den tradisjonelle «Peer Gynt» som inkorporeres i den moderne.

Kanskje er det ment som en påminnelse om at det er det samme livsløp vi studerer, det samme mennesket. Perspektivet er bare forskjøvet.

Eksempelbildet Ta Mor Åses død som eksempel: I den tradisjonelle «Peer Gynt» skildres den i samtid, med Peer og Åse i dialog, der de ivrig egger hverandre fram, mens fantasiene eskalerer og minst en av dem glemmer «det vrange og skakke».

I «Selvets keiser» skildres samme scene gjennom minnets distanse.

Mor Åses replikker er de samme, Britt Langlies intonasjon og kroppsbruk er den samme, men Peers perspektiv er annerledes. Han sitter med ryggen til henne, ytrer replikkene i en bitter, angrende, selvkritisk tone.

Det er som om han, i hele sin skikkelse, spør «hvem er jeg, som ikke en gang kan se realitetene i min egen mors død?».

Denne scenen representerer meget vel de ulike fortolkningene bak de to oppsetningene.

Selvbebreidelsen er påtakelig, i «Selvets keiser». Den er knapt merkbar i «Peer Gynt».