Tvisynt om Duun

En biografi egnet til å provosere

Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller. Aschehoug BOK: Litteraturforsker Heming Gujord meddeler i forordet at han har et noe ambivalent forhold til sitt objekt, forfatteren Olav Duun (1876-1939). Det lover godt. Tannløse biografier kan være en lidelse å komme gjennom når eneste hensikt er å plassere en allerede respektert samfunnsskikkelse mer komfortabelt på pidestallen. Gujord knuser ikke akkurat bautaen, men noen skrubbsår blir det.

Rett på sak

Det er ofte tungt å komme inn i en biografi fordi man må lide seg gjennom 30 sider med psykologisering av barndom.

Gujord går rett på sak og drøfter ulike temaer i Duuns forfatterskap. Uten at vi helt har fått det med oss, er vi ferdig med det obligatoriske pliktløpet. Boka er også på sitt mest biografisk komplekse i først halvdel, fram til «Juvikfolke»-debuten i 1918. Derfra minner biografien mest om en monografi, der tolkninger og respons på verker står i sentrum.

Gujords biografi trekker ofte paralleller opp til nåtida. Et heldig grep, som gjør Duuns arkaiske verden mer relevant for dagens lesere. Noen steder blir man riktignok litt fjetret, som når Gujord sammenlikner hovedpersonen i fortellingen «To netter» med Patrick Bateman i «American Psycho» og Duuns generelle uhyggestemning med tv-serien «Twin Peaks».

Seint profet

Heming Gujord rister Duun, ved hjelp av Duun selv, ut av flere klamme grep.

I dag er lokalbefolkningen i Jøa i Namdalen stolt av sin dikterhøvding. Men lokalbefolkningen var ikke så begeistret for Duun i samtida og Duun var ikke så begeistret for dem. Duun portretterte miljøet usminket, noe som fikk ham til å konstatere at «yternamdalingane ikkje er so overlag glade i meg». Gujord legger til for egen regning: «Olav Duun elsket Namdalen. Men han elsket det ikke slik det var; han elsket det slik det hadde vært».

Reaksjonær

Duun var knapt i «Olav Duuns rike» i voksen alder. Han foretrakk Holmestrand på Østlandet, dit han flyttet i 1908. Og han tilbrakte etter hvert mer tid i Tyskland enn i Namdalen.

Duun var modernitetsfiendtlig. Hans vekt på natur- og odelsromantikk, samt lefling med vikingtradisjonen, tangerte datidas reaksjonære Blut und Boden-tankegods. I 1934 skrev Duun under på et opprop mot alle former for kulturboikott av Tyskland, sammen med blant andre Knut Hamsun. I 1937 reiste Duun til Tyskland for å motta den nyopprettede Steffens-prisen, som han fikk fordi han så begavet skildret de «reine nordiske bondeætter».

Under krigen kunne advokat Johan B. Hjort bruke Duuns litterære framstilling av samene som «bevis» for at samer var et naivt og godtroende folkeslag. Hjorts tolkning skal ikke nødvendigvis Duun klandres for, men det er heller neppe tilfeldig at mange av Duuns litterære forbilder og støttespillere endte opp som nazister.