BLIR STØRST:  Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim tar nå opp i seg høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik og blir Norges største  universitet. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
BLIR STØRST: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim tar nå opp i seg høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik og blir Norges største universitet. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Tvungen tango

Universiteter og høyskoler presses inn i brå samliv. Det kan koste mer enn det kaster av seg.

Kommentar

Når et barn får beskjed av en myndig far om at nå får han pent finne noen å slå seg til ro med, er det ikke så rart det kommer protester. Nå vil en streng kunnskapsminister innføre tvangsekteskap. En rekke institusjoner for høyere utdannelse har fått beskjed fra departementet om at de er for små, og at de pent må finne seg en partner å fusjonere med.

At departementet bør ta grep, er det få som er uenige i. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen setter fingrene på helt konkrete problemer når han påpeker at fagmiljøene på høyere nivå i Norge er for mange og for små, og at det går utover kvaliteten på både forskning og undervisning. Man snakker om «trikkeproblemet»: Miljøer som er sentrert rundt én person og ikke vil tåle at professoren faller foran trikken og forsvinner fra auditoriet. Lærer- og sykepleierutdannelsene er fordelt på et fragmentert institusjonskart, som små og skjøre sentre som konkurrerer om de samme studentene. Det er ingen grunn til å være for eller mot fusjoner på prinsipielt grunnlag. Men etter den første, frenetiske partnerjakten på det akademiske dansegulvet virker det som om fusjonstvangen skaper problemer både på generelt og på spesifikt grunnlag.

For å ta det generelle først: Statsråden ønsker seg spissere og tydeligere læresteder, men resultatet kan bli en større vaghet. I Norge har det tradisjonelt vært skilt mellom universiteter og høyskoler: Mens universitetene har vært forskningsbaserte institusjoner rettet mot den akademiske arena, har høyskolene tilbudt praksisorienterte utdannelser i nær kontakt med det næringslivet på stedet der de holder til. Skillet er i stor grad opphevet: Institusjonene finansieres på samme måte og bruker samme stillingsbetegnelser. Flere høyskoler nærer en drøm om universitetsstatus som noen av dem har fått innvilget i de seinere år. Men utviskingen av grenser rokker ikke ved at samfunnet og studentmassen har behov for institusjoner som opererer på ulike nivåer. Høyskolene har tradisjonelt henvendt seg til de som vil beholde forankringen i nærmiljøet, både som studenter og arbeidstakere, og orientere seg mer mot det praktiske enn det teoretiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NTNU i Trondheim tar nå opp i seg høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik og blir Norges største universitet. Institusjoner som tidligere hadde følehornene rettet mot det lokale, vil måtte rette seg etter føringene fra en tung moderinstitusjon i en annen by. Den lille høyskolen i Nesna, som har kjempet for å beholde selvstendigheten, havner kanskje under Universitetet i Nordland og får en uønsket universitetsstatus, mens Høyskolen i Oslo og Akershus, en forskningsinstitusjon som holder høyt akademisk nivå og ønsker å bli universitet, blir nektet samme status fordi departementet har fryst antallet universiteter. Resultatet er at det er vilkårlig hvilke institusjoner som får det forjettede universitetslyset over seg, og hvilke som ikke gjør det. Det skjer en sammensausing som gjør det vanskeligere å orientere seg om hva som er hva.

Rent spesifikt er det stor forskjell fra institusjon til institusjon på hvor godt fagtilbudene passer sammen og hvor entusiastiske de ansatte er. På den ene siden står fusjonen mellom Høyskolen i Buskerud og Vestfold og Høyskolen i Telemark, der det snakkes med stor glød om hvilken styrking av fagmiljøene en fusjon vil innebære. På den andre siden står oppsvulmingen av NTNU. Det marinteknologiske miljøet i Ålesund og IT-kompetansen på Gjøvik kan være en god match for det teknologiske kraftsenteret i Trondheim, men NTNU får store fagporteføljer med på kjøpet som de ikke har bedt om. Ulike kulturer og kompetanser skal slås sammen. Den faglige synergieffekten er usikker og den økonomiske gevinsten har ingen klart å påvise. De geografiske avstandene og de byråkratiske tilleggsleddene kan gå utover smidigheten. Legg til stemmene som minner om at få fusjoner lykkes i å oppnå sine mål og at det ofte krever mer tid og krefter å samkjøre systemer enn antatt, og du har en prosess som i øyeblikket ser ut til å koste mer enn den kaster av seg.

Ennå er det tid til å se lenge og hardt på hver enkelte foreslåtte fusjon, på hvilke av dem som virker rasjonelle og organiske og hvilke som vil skape flere problemer enn de løser. Ennå er det tid til å vurdere andre virkemidler. Kanskje er det en bedre idé å få høyskolene til å skjære ned på antallet mastergrader og konsentrere seg om sine kjerneområder. Kanskje er det bedre å jobbe for sterkere og mer formalisert samarbeid på de feltene der det ligger naturlig til rette for det, før institusjonene tvinges inn i et samliv uten skilsmissemuligheter.