MOTVIRKER EKKOKAMRE: Man kan ha rett i at flere sosiale medier har potensial for ekkokamre, men det er flere aspekter ved Twitter som nettopp motvirker slike muligheter, skriver artikkelforfatter. Foto: Kacper Pempel / Illustration / Reuters / NTB Scanpix
MOTVIRKER EKKOKAMRE: Man kan ha rett i at flere sosiale medier har potensial for ekkokamre, men det er flere aspekter ved Twitter som nettopp motvirker slike muligheter, skriver artikkelforfatter. Foto: Kacper Pempel / Illustration / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Twitter:

Twitter har blitt en plattform for nyanserte og velbegrunnede resonnementer

Twitter er i ferd med å gå fra et sted med korte utsagn og meldinger til lengre velbegrunnede tekster og diskusjoner.

Meninger

Mens kommentarfeltet på Facebook kan være fult av meninger, caps-locket ut i affekt, har Twitter blitt et sted for mer nyanserte velbegrunnede resonnementer, hvor man finner både fagfolk, eksperter og andre mennesker med erfaring innenfor relevante og aktuelle temaer.

Camilla Holm
Camilla Holm Vis mer

Kanskje virker dette litt absurd når man vet at Twitter kun gir deg 280 tegn å skrive på, men dette har ikke stoppet brukere fra å tvinge frem tråd-funksjonen på Twitter, slik at man nå kan bryte opp en lengre tekst i bolker på maks 280 tegn. Ikke bare gjør dette det lett for folk å lese lengre meninger på farten – (mediet deler jo teksten opp i bolker for deg) – det er også lettere å spre.

I løpet av det siste året har jeg som forsker forsøkt å se nærmere på Twitters utvikling fra korte ytringer, til utdypende og kunnskapsformidlende tekster. Dette har jeg sett på fra et humanistisk og medieteoretisk perspektiv. Altså hvordan medier påvirker det som formidles overfor både de som produserer og de som konsumerer.

Et slikt perspektiv kan vi takke medieteoretikeren Marshall McLuhan for. McLuhan er kanskje den personen i dag som har gitt oss mest innsikt i hvordan vi skal forstå medier. McLuhans teori går ut på at «the medium is the message». Dette betyr at mediet i seg selv påvirker budskapet som blir sendt gjennom mediet. Altså, at det har en betydning for hva du skriver om du skriver det på Facebook eller Twitter. Men samtidig er vi mennesker også med på å skape aspektene ved mediet som gjør at budskap oppfattes på bestemte måter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mitt fokusområde har vært å se på hvordan Twitter sin trådfunksjon har gitt grobunn for lengre formidlende og essayistiske tekster. Det spennende med dette er nettopp hvordan det fungerer sammen med Twitter som en offentlighet, og at det ikke bare styrker vår virtuelle offentlighet, men også Twitter som en offentlighet i seg selv.

Samtidig har mediet aspekter ved seg som gjør at informasjon og budskap lettere kan nå utenfor sfærer og grupperinger som kan finnes på mediet og videre ut til andre medier, som tradisjonelle massemedier og andre sosiale medier. Og at det blir oppfattet som relevant og viktig, nettopp fordi det er publisert på Twitter.

Bare tenk etter hvor mange ganger man har lest «på Twitter» i nyhetsartikler de siste årene. Eller på alle nyhetssaker som har startet på bakgrunn av noen twitret om noe på Twitter. #Metoo er et åpenbart eksempel. Men det er også flust av andre.

Vi kjenner til hvordan gruvearbeidere pleide å ha med seg en liten kanarifugl i et bur inn i gruvene. Sarte små fugler ville reagere raskere på farlige gasser enn mennesker. Så lenge fuglen kvitret og sang kunne arbeiderne arbeide uten bekymring, men med en gang den stoppet eller ble liggende på bunnen av buret var det farlige gasser på ferde.

I dag kan man på mange måter si at en liten blå fugl har tatt over en slik funksjon for den offentligheten et samfunn trenger. Står det bra til med offentligheten, står det bra til med samfunnet. Twitter har på mange måter blitt vår digitale offentlighet: en offentlighet som ethvert demokrati trenger for ikke å forvitre til et skinndemokrati. Mange har likevel pekt på hvordan sosiale medier skaper ekkokamre som heller skaper polariserte samfunn. Men er det nettopp slik?

Man kan ha rett i at flere sosiale medier har potensial for ekkokamre, men det er flere aspekter ved Twitter som nettopp motvirker slike muligheter. Samtidig er definisjonen av ekkokamre ganske vag. For hvor mange meninger må man dele med andre for at man skal kunne si at man er avskjermet fra andre meninger? Hvor like hverandre er det mulig å bli?

For å faktisk få et ekkokammer må man systematisk gå til verks for å velge ut hvem man vil være venn med, følge og så videre kun interagere både online og i det virkelige liv. Det krever mye målretta arbeid og er noe veldig få klarer. Men der det er enklere å få til dette gjennom Facebook, er det mye vanskeligere å få til dette på Twitter, hvor kontrollen man har med hva man får i sin feed og hvem som prater til deg og du kan prate med er mye lavere.

For to år siden uttalte Trump seg ved å si at han var «just joking» når han hintet til at Hillary Clinton like gjerne kunne bli myrdet. Tilfeldigvis var det en fyr med navn Jason P. Steed (@5thCircleAppeals) som hadde skrevet en avhandling om hva det vil si å si «bare kødde». Så han skrev en lettlest og opplysende tekst ved å bruke Twitters trådfunksjon.

Denne teksten har kommet tilbake, blitt referert til og linket til i nyhetsartikler og på Twitter, hver gang noen i senere tid har sagt «bare kødda». Til og med så sent som da den norske artisten Kaveh sa noe nedlatende om jøder etterfulgt av «bare kødda» under en konsert denne sommeren.

Nå har jeg ikke tenkt å la denne teksten bli stående som en ukritisk ærestale til Twitter. For som med andre sosiale medier er det flere ting man kan kritisere, og som hos alle andre sosiale medier finnes det troll og boter. Nylig gjorde Twitter et forsøk med å slette flere millioner falske kontoer fra plattformen. Men av og til vil man fortsatt møte på en gal og skrikende Tommy Robinson-fanboy, som ikke er falsk. Men da er det bare å «mute».

Du skal ikke føle at du forholde deg til slike mennesker. Samtidig er det også slik at å kommunisere via tekst på et medium – som ofte gir deg følelsen av at du snakker direkte til noen – skaper feiloppfatninger av hva personen du snakker med egentlig sier, og hvordan han sier det. Mennesker er generelt sett ganske dårlige på å oppfatte hva noen mener – om det sies sarkastisk eller ydmykt – når de sier noe med tekst.

Så ja, det er utilstrekkeligheter ved vår digitale offentlighet. Men det er utilstrekkeligheter ved vår fysiske offentlighet også. Slettingen av millioner av falske kontoer er et eksempel på hvordan vi kan passe på og favne om rommet vi har til å ytre oss.

Frykt ikke for ekkokamrene, en liten blå fugl puster fortsatt. Og kanskje bedre enn før. Twitter er i ferd med å gå fra et sted med korte utsagn og meldinger til lengre velbegrunnede tekster og diskusjoner. Samtidig fortsetter mediet å stadfeste sin rolle som vår tids virtuelle offentlighet med hullete filterbobler og lekke ekkokamre. Og det er bra for demokratiet.