HOLD TUNGA RETT: Christian Tybring-Gjedde må holde tunga rett i munnen, mener kronikkforfatter Kristian Torp. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
HOLD TUNGA RETT: Christian Tybring-Gjedde må holde tunga rett i munnen, mener kronikkforfatter Kristian Torp. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Debatt: Globalisering

Tybring-Gjedde frykter noe han åpenbart ikke kjenner godt nok til

Stortingsrepresentanten faller av sitt eget lass.

Meninger
Kristian Torp.
Kristian Torp. Vis mer

Christian Tybring-Gjedde gikk onsdag forrige uke til frontalangrep på globaliseringen og dens politiske fundament. I et forsvar for globaliseringens tapere går han løs på den politiske elitens kronerullende handelsavtaler og understreker frihandelens ekskluderende effekt på nasjonale arbeidsstyrker.

Globalisert handelsvirksomhet, hvor land puljer seg sammen i overnasjonale grupperinger med hensikt i å la kapital, arbeidskraft, varer og tjenester flyte fritt, skaper samfunnstapere, mener Tybring-Gjedde. Disse vil han slå et slag for.

Tidvis gjør han også noen gode poeng. Han har helt rett i at globaliseringen har ført med seg økt økonomisk ulikhet. Helt siden høy inflasjon og høy arbeidsledighet sammenfalt på 70-tallet av grunner som hører en annen artikkel til, har den politiske økonomien nemlig vært i endring. Budsjettkutt, privatisering, deregulering av finanssektoren og desentralisering av lønnsforhandlinger har ført til økt konkurranse bedrifter imellom. Det har også ført med seg økende ulikhet mellom de som har mest og de som har minst.

Piketty har, som en av flere, vist at den økonomiske ulikhetens grafiske utvikling fra rundt 1910 til i dag er u-formet. Ulikheten øker fra rundt 1970, i takt med de politiske prosessene beskrevet ovenfor.

Tybring-Gjedde faller dog av sitt eget lass idet han argumenterer for et årsaksforhold mellom fri flyt av arbeidskraft - innvandring - og økende økonomisk ulikhet. «Fri flyt lar seg ikke forsvare ved bruk av teoretiske økonomiske modeller», skriver han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vel, la meg gjøre nettopp det: Fri flyt av arbeidskraft påvirker økonomisk ulikhet negativt ved å heve kompetansesammensetningen i arbeidsstyrken. Innflyt av arbeidskraft endrer ferdighetsnivået i en arbeidsstyrke ved at innvandrernes kompetansenivå er høyere enn mottakerlandets nasjonale gjennomsnitt. Når andelen kompetente arbeidere øker, synker andelens verdi og lønnsforskjellene mellom de høy- og lavkompetente blir mindre - så fremt ferdigheter korrelerer med inntekt.

Som Tybring-Gjedde poengterer er dog teori på langt nær det samme som faktiske samfunnsforhold. For at det teoretiske argumentet presentert ovenfor skal holde vann, kreves derfor to faktiske samfunnsforhold: Kompetansenivået i en arbeidsstyrke må ha en negativ effekt på økonomisk ulikhet og innvandring må ha en positiv effekt på kompetansenivået i en arbeidsstyrke. Det er meg en sann glede å slå fast at «Oxford Handbook on Economic Inequality» fra 2009 deler observasjoner fra OECD-landene som bekrefter begge de to ovennevnte forholdene.

Tybring-Gjeddes argumentative sprang fra mer arbeidsinnvandring til mer ulikhet slår derfor lekk. Hans logikk gir dog mening fra et psykologisk ståsted. Når kaken er stor er det enkelt å dele, men etter hvert som den krymper, blir man mer og mer opptatt av å sikre seg sin egen del.

Betegnelsen av Tybring-Gjeddes argumentasjonsrekke som fremmedfiendtlig og innvandringsfiendtlig er derfor mer en begrepsfestelse enn et politisk korrekt sleivspark. Jeg betviler ikke et sekund at han er misfornøyd med den økonomiske ulikheten, men hans frykt for inklusjonen av «lite kompatible kulturer» i vestlige samfunn bør blandes utenom hans ellers fornuftige argumenter.

I sitt angrep på fri flyt av arbeidskraft gir Tybring-Gjedde nettopp uttrykk for at han frykter noe han åpenbart ikke kjenner godt nok til. Det har seg nemlig sånn at innvandring i aller høyeste grad kan bidra til økonomisk likhet.