HIJAB: Frisør Merete Hodne møtte torsdag før helga i Jæren tingrett, tiltalt for å ha kastet Malika Bayan ut av salongen sin fordi Bayan bruker hodeplagget hijab.  Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
HIJAB: Frisør Merete Hodne møtte torsdag før helga i Jæren tingrett, tiltalt for å ha kastet Malika Bayan ut av salongen sin fordi Bayan bruker hodeplagget hijab.  Foto: Carina Johansen / NTB ScanpixVis mer

Tydelig dom om religiøs diskriminering

Du har rett til å ha holdninger som diskriminerer minoriteter. Men omsetter du disse holdningene i handlinger, kan du bli straffet. Dette er kjernen i hijab-saken.


Kommentar

Retten er tydelig og ikke i tvil: Det var religiøs diskriminering som lå bak da Merete Hodne avviste en hijabkledd kvinne i sin frisørsalong. Hun er dømt til å betale 10.000 kroner i bot for å ha nektet Malika Bayan, ikledd hijab, adgang til salongen i Bryne i oktober i fjor. Hodne må også betale saksomkostninger med 5000 kroner.

Dommen vil trolig bli anket, og er derfor ikke rettskraftig. Det gjenstår å se hvor rettssystemet vil trekke grensen mellom holdninger og handlinger i det offentlige rom. Hodnes forsvarer, Linda Ellefsen Eide, sier til NRK at retten har hoppet bukk over det vanskelige spørsmålet om religion og hijab. Hun peker også på at dommen er preget av at Hodne tidligere har vært et aktivt medlem av Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og har vært kritisk til islam.

Det er ikke omstridt at Bayan ble avvist fordi hun bar hijab. Det erkjente tiltalte i retten. Men Merete Hodne avviste helt at hennes handling dreide seg om religion. For henne er hijab et symbol på totalitære regimer. Og selv om hun også har muslimske venner, får bruk av hijab henne til å tenke på drap og forferdelige ting som skjer i andre land, noe som skaper redsel i henne. Hennes motstand mot hijab er således politisk og ikke religiøs.

Disse synspunktene feier retten til side. Retten «er ikke i tvil» om at forholdet objektivt sett rammes av straffelovens paragraf 186 som setter forbud mot diskriminering, bl.a. som følge av en persons religion. Etter rettens mening kan det ikke være tvil om at hijab er et uttrykk for religion, og en del av religionsutøvelsen for de kvinner som velger å bære plagget. At noen muslimske kvinner velger bort hijaben, eller tolker koranen på en annen måte, «har selvsagt ingen betydning», heter det i dommen.

Retten tror ikke på Hodne når hun påberoper seg at motviljen mot hijab er politisk motivert ut fra en redsel for totalitære regimer. Tvert imot karakteriseres dette som oppkonstruert. At hun ikke har problemer med religionen islam, «står heller ikke til troende». Her viser dommen til en rekke tilfeller der Hodne offentlig har snakket nedsettende om muslimer og islam. Hun har på Facebook gitt uttrykk for at islam er verre enn nazisme, og sagt seg villig til å dø i kampen mot islam. Etter den aktuelle hendelsen, skrev hun: «Nå sist nektet jeg å ta inn to hijabkledde damer i salongen min. Ønsker ikke ondskapen inn dørene der jeg kan bestemme…»

Også argumentet om at salongen ikke var tilrettelagt for kunder med hijab, avvises av retten. Hodne gjorde ingen nærmere undersøkelser om hvordan behandlingen praktisk kunne utføres før hun bortviste Bayan. Retten finner det ikke formildende at saken har fått stor medieomtale. Det er ikke «mer enn å forvente ut fra handlingen sett i sammenheng med tiltaltes tidligere innvandringskritiske engasjement i det offentlige rom».

Som sagt er ikke dommen rettskraftig, og resultatet kan bli annerledes i en ankebehandling. På den annen side er dommer Ingrid Håvarstein Eldøy i Jæren tingrett usedvanlig klar og tydelig i dommen. Diskriminerer du folk ved å nekte dem vanlig betjening i «ervervsmessig eller liknende virksomhet», blir du straffet. Det handler om mer enn religion, og omfatter også nasjonal og etnisk opprinnelse, livssyn, homofil orientering og nedsatt funksjonshemming.

Forbudet har vært omstridt og etterforskes og påtales med ulik konsekvens og tyngde i politiet. Det er ikke – slik noen hevder – et forbud mot frimodige ytringer om innvandring eller islam. Der har ytringsfriheten meget vide rammer, slik det også bør være. Det er aktive, diskriminerende handlinger som er lovens mål.

De færreste av oss vil ha en varehandel eller en utelivsbransje som nekter folk adgang på grunn av hudfarge, religion, klesplagg, seksuell legning eller fysiske eller psykiske handicap. Det finnes et beskrivende navn på slik praksis: Apartheid.