Terningkast fem: «War for the Planet of the Apes» hviler i enda større grad enn de foregående filmene i serien på dataanimerte apekatter.Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «War for the Planet of the Apes»

Tydelige politiske paralleller i den beste «Planet of the Apes»-filmen hittil

«Emotion capture»-kunstner Andy Serkis’ artikulerte karakter Cæsar er ektefølt etteraping.

FILM: J.J. Abrams-kompis Matt Reeves har regissert de to siste delene av den nye «Planet of the Apes»-trilogien, de klart beste i den tidvis latterlige filmserien, som teller kino-, tv-filmer og -serier. Manus er ved Mark Bomback og Reeves, basert på karakterer skapt av Rick Jaffa og Amanda Silver. Men ett navn tilhører for første gang ikke lenger ettertekstene, selv om det kanskje burde ha vært der: For den franske geriljasoldaten, krigsfangen og forfatteren Pierre Boulles ånd er stadig tydelig i det sobert dystopiske undergangsuniverset.

War for the Planet of the Apes

5 1 6

Science fiction

Regi:

Matt Reeves

Skuespillere:

Andy Serkis, Woody Harrelson, Steve Zahn, Terry Notary m.fl.

Premieredato:

12. juli 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

War for the Planet of the Apes

«Gorillagerilja.»
Se alle anmeldelser

Og kanskje overraskende er det ikke «Apeplaneten» (Boulles bok fra 1963, Franklin J. Shaffners film med Charlton Heston i hovedrollen fra 1968), men «Broen over Kwai» (Boulles bok fra 1952, David Leans film fra 1957) – min favorittfilm fra da jeg var liten og fikk se matiné før lørdagspizzaen – som skaper sterkest klangbunn. Jeg plystrer ennå.

Stem ape!
Gjennom den kvalitetsmessig stigende trilogien «Rise of the Planets of the Apes» (2011), «Dawn of the Planet of the Apes» (2014) og nå «War for the Planet of the Apes» åpnet apen Cæsar (Andy Serkis, kjent som Gollum) sine stramme lepper først til et rungende «No!», før vi nå får se og høre hans opplevelser i fangeleir med flokken, med tvangsarbeid og tortur i møte med tapperhet og tillit. Og motsatt brosprengingen på Kwai, handler det tidstypisk om å hindre byggingen av en mur.

For dystopier er barometre for sin samtids frykt – for atomkrig eller genmanipulering. Og forandringsfølelsen på 1960-tallet har paralleller i dagens etnisitets- og rasekamper, der totalt ulike verdier dytter debatter til uforsonlige motpoler. Og splittet mellom intellekt og instinkt viser Cæsar-karakteren mer enn noe annet hvor vanskelig det er å strekke ut nevene til krigshissige mennesker og gorilla vrengtryner, når både andres og eget hat egentlig vil knytte dem.

Etteraping
Hollywood handler om de sterkestes rett og overlevelse for de mest tilpasningsdyktige. Men blant overbefolkete nyinnspillinger og reboots i etterapingsfilmens tidsalder vil denne prequeltrilogien heldigvis noe mer enn å flekse karakternavn (Bright Eyes, Cæsar, Nova) og replikker («It’s a madhouse») fra originalene og fylle de tidligere filmfortellingenes mange missing links og evolusjonære plotthull om epidemisk utryddelse og stumhet. Spielberg-skolerte Reeves drar varsomt og voldsomt i alle de melodramatiske strengene for å skape karakteridentifikasjon og følelsesmessig innlevelse.

«Motion capture» – innhøstingen av skuespillernes bevegelsesmønstre fra prikker på kroppen og i ansiktet – er også emotion capture: følelseshøsting. Serkis bærer trilogien med sine subtile og voldsomme bevegelser og stillstander som Cæsar. Strålende er også Terry Notary (Rocket), som i høst blir å se på kino i en av årets absolutt sterkeste filmscener, som overskridende menneskeape og performancekunstner i Ruben Østlunds Gullpalme-vinner «The Square».

Julius, Cæsar
Da jeg var barn var apene Michael Jacksons Bubbles, sigarrøykende plakataper på toalettvegger og han lille alle ville se svinge seg i et tre, i bleier på tv og i dyreparken: Julius. Den voksne, verdige apen heter nå Cæsar.