Tydelige visjoner

Kulturminister Trond Giske legger i sin politikk opp til en tydelig styrking av kultur som politikkområde. Han hevdet nylig i et intervju at det skal være like forpliktende å følge kulturløftets opptrappingsplan, som å følge opp målene for eldreomsorg og forsvar. I dette arbeidet er det særlig to virkemidler som framheves. Det ene er å styrke feltet økonomisk og det andre er å profesjonalisere det organisatorisk. Dette er uten tvil både viktig og nødvendig. Men skal kulturen virkelig kunne sammenlikne seg med «de store» er det en ting til som trengs, og det er langsiktig og ambisiøs satsning på forskning og kunnskapsproduksjon. I motsetning til de fleste andre samfunnsområder er det kulturpolitiske feltet kjennetegnet av at forholdet mellom forskning og politikk er svakt utviklet. Det er få forskningsmiljøer som ser utfordringene i å utvikle kunnskap i dette feltet og det er lite kunnskap i brukermiljøene om hvordan forskning kan bestilles.

«Og så da?» vil sikkert mange spørre seg, «hva er problemet?» Kunstfeltet klarer seg da godt uten forskning. I kunstfeltet skal det produseres kunst og ikke kunnskap. Og dersom det skal produseres kunnskap om noe, skal det være om kunstverket, om teaterforestillingen eller musikken. Men gjør vi som ministeren og betrakter kulturens felt som et samfunnsområde med sine særskilte utfordringer, blir kunnskapsbehovet også et annet. På samme måte som samfunnet for øvrig er også kulturfeltet i sterk endring. Det som før var et relativt lite og avgrenset norsk kunstmiljø med forutsigbare rekrutteringskanaler og klare grenser, har utviklet seg til et rikt mangfold av aktører, kunstformer og institusjoner. Samtidig sysselsetter kulturfeltet en rekke mennesker. Det kjennetegnes av stor internasjonal virksomhet, av krav til høy og spesifikk teknisk og teknologisk kompetanse og det holdes langt på vei levende gjennom tilførsel av offentlige midler. Denne situasjonen byr kulturlivet på en hel rekke akutte og relevante utfordringer. Dette er utfordringer kulturministeren er innstilt på å løse. Han stiller nødvendige spørsmål som: Hva er et godt kulturbyråkrati? Hva er en treffsikker kunstpolitikk? Hvordan løse kjønnsskjevhetene i kunstlivet og hva er statens rolle i kulturpolitikken?

En av arbeidsmåtene Giske tar i bruk er å nedsette utvalg som skal utrede spørsmålene. Men hva slags kunnskapsgrunnlag har for eksempel Løkenutvalget å støtte seg på? Det viktigste kunnskapsgrunnlaget er selvsagt den kulturfaglige kompetansen hos det enkelte utvalgsmedlem. Til sammen blir det både bredt og mangfoldig. Men trengs det ikke også noe mer? Trenger ikke utvalget også grundige analyser av hva en effektiv forvaltning betyr i lys av målene for kulturpolitikken? Trenger de ikke kvalifiserte analyser av forholdet mellom kunstneres arbeidsmåter og kunstnerpolitiske tiltak? Har Løkenutvalget tilgang til tilstrekkelig kunnskap om hva som skal til for å skape et kunstliv av høy internasjonal klasse?

Så vidt meg bekjent gjør Løkenutvalget det beste ut av situasjonen. De har gjort seg kjent med det som finnes av forskningsbidrag på dette feltet, og nye kunnskapsbidrag er bestilt de siste månedene. Men for den kunnskapsproduksjonen vi her tar til orde for, er tid en vesentlig ressurs og langsiktighet et viktig stikkord. Det er ikke tvil om at når det gjelder en langsiktig Fou-satsning så ligger kulturfeltet sørgelig bak andre sektorer. Både utdanningspolitikken, helsepolitikken, samferdselspolitikken og alle de andre politikkområdene har solide kunnskapsmiljøer å både spille – og støtte seg på. Det finnes en rekke sektororienterte forskningsinstitusjoner med navn som NIFU-STEP, Nasjonal kunnskapssenter for helsetjenesten og Transportøkonomisk institutt. De har som sine viktigste oppgaver å drive og fremme forskning til bruk på sine samfunnsområder. Selv er jeg mest fascinert av hvordan de gjør det i oljesektoren. Det er i olja vi finner de riktig store pengene. Det er selvsagt en forskjell. Men med de store pengene kommer også de tydelige visjonene. Og det er de vi trenger for kulturfeltforskningen.

I en utgave av bladet Norsk sokkel kan vi lese at Oljedirektoratet «maner til langsiktighet» i sin forskningssatsing: «Nytenkning, innovasjon og langsiktighet er reisverk og bærebjelker for økt verdiskaping på norsk sokkel. Derfor er forskning viktig for Oljedirektoratet». I min verden er dette interessante perspektiver. Om vi bytter olje med kultur kan vi få formuleringer av denne typen: «Forskning er et viktig virkemiddel i arbeidet med å styrke nytenkning, innovasjon og langsiktighet i norsk kulturliv.» Også når det gjelder organisering av forskningsinnsatsen kan oljesektoren være til inspirasjon. På kulturområdet er det lang tradisjon for å ha ett forskningsprogram som først og fremst skal bidra til å styrke den humanistiske grunnforskningen i bred forstand. I olja holder de seg med et helt annet kunnskapsperspektiv (og selvsagt med helt andre pengesummer). Det vitner de to store forskningsprogrammene «Demo 2000» og «Petromaks» om. Begge henvender seg til et bredt spekter av kunnskapsmiljøer som omfatter både oljeindustrien selv og mer tradisjonelle akademiske miljøer. Og kunnskapsutviklingen finner sted i dialogen mellom brukere, myndigheter og forskere.

Hva med å prøve ut en liknende bredspektret kunnskapssatsing i kultursektoren? Skal vi ha ambisjoner om å heve kulturpolitikkens status og sammenlikne oss med de store, må vi også lære av de store. Kulturforskningen har sine kjernemiljøer innenfor universitetssystemet og har en svakt utviklet anvendt kunnskapssektor. For oss som trenger forskernes kompetanse til å gjennomføre kunnskapsoppdrag i kultursektoren er rekruttering og fravær av relevant kompetanse et akutt problem. I kulturfeltforskningen som på andre kunnskapsområder er relevant kompetanse et vesentlig poeng. Vi trenger forskere med innsikt i både samtidas kulturfelt og i akademisk kunnskapsproduksjon. Vi trenger forskning som byr på refleksjon over virkemiddelbruk og kunstlivets vilkår. Og vi trenger ikke minst en bedre dialog mellom forskere og kunnskapsbrukere. Tiden er inne for å satse høyt og langsiktig på fremragende kulturfeltforskning. Navnevalget blir enkelt: Vi kaller det Kulturmaks.

• Ellen Aslaksen er også programstyremedlem i forskningsprogrammet Kulturell verdsetting, Norges forskningsråd.