VALG I AFGHANISTAN:  Bevæpnede vakter beskytter folk fra valgkommisjonen idet de bærer stemmeurnere på plass foran lørdagens afghanske valg. Foto: Reuters / NTB Scanpix
VALG I AFGHANISTAN: Bevæpnede vakter beskytter folk fra valgkommisjonen idet de bærer stemmeurnere på plass foran lørdagens afghanske valg. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Tyfus, pest eller kolera

Ingen av de tre kandidatene til presidentvalget i Afghanistan har særlig tillit.

Kommentar

DET FRYKTES omfattende valgfusk under president- og regionalvalgene i Afghanistan lørdag. To eksempler fra den britiske avisa The Guardian viser at dette, som de to foregående, kan bli et farsevalg. En valgmedarbeider fortalte at han hadde skaffet seg et forråd av registreringskort. En lokal leder sa at han skulle få innbyggerne i distriktet sitt til å stemme mot en «godtgjørelse» på titusener av dollar.
I 2009 ble én million stemmer forkastet, men det ble ikke noe omvalg i distriktene som var involvert, fordi president Hamid Karzais utfordrer, Abdullah Abdullah, trakk seg i protest.

NÅ ER mulighetene for valgfusk gjort mindre, blant annet ved at velgerne må dyppe fingrene i to forskjellige typer blekk, som i praksis skal være umulig å få av, slik at man ikke kan stemme flere ganger. Forrige gang var det én type blekk, men det kom meldinger om at noen hadde funnet en smart måte å fjerne blekket på. Det skal - i hvert fall i teorien - nå være vanskeligere å tukle med valgurnene. Men bestikkelser og løfter om tjenester kan man ikke komme unna. Til alt overmål har de fleste av de utenlandske observatørene reist av frykt for terroren som herjer. Og ikke minst: I flere områder i Afghanistan er det så utrygt at det ikke vil være mulig å stemme.
På tross av dette går mange afghanere til valg med en viss entusiasme. De er lei krigsherrer, korrupsjon og krig. Men så er spørsmålet om de kan klare å forandre landet med stemmesedlene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AV DE NI gjenværende presidentkandidatene er det tre som peker seg ut som favoritter. Ingen av dem kan sies å være «reine på hendene» og ingen av dem har landsomfattende støtte, ikke minst på grunn av etniske motsetninger, men også på grunn av hvem de samarbeider med. For man kan ikke bli president i Afghanistan uten å ha støtte fra en eller flere notoriske krigsherrer og deres soldater med familie - som stemmer som sjefen sier.
Valgsystemet er slik at to kandidater går til en ny valgomgang, dersom ingen får over femti prosent lørdag. Ingen tror noen får et slikt flertall.
En av de tre favorittene er Zalmai Rassoul. Han er franskutdannet og tilhører president Karzais indre krets. Han har vært utenriksminister og mangeårig rådgiver for presidenten. Som Karzai tilhører han også den største folkegruppa pasjtunerne, som Taliban sprang ut av. Karzai er blant mange pasjtunere blitt sett på som en forræder, men har samtidig en del mektige allierte blant pashtunske ledere. Qayum Karzai, presidentens bror, var tidligere en av presidentkandidatene, men trakk seg og ga sin støtte til Rassoul - som på sin side i fjor antydet at han ville forlate politikken for å nyte sin yndlingshobby - golf.
Rassoul må få med seg Karzais støttespillere - pluss noen flere - dersom han skal vinne valget. Hans store styrke er at Karzai kontrollerer mye av sentraladministrasjonen i Kabul og vet hvilke tråder han skal trekke i.

ABDULLAH ABDULLAH var en av de nærmeste medarbeiderne til Ahmed Shah Massoud, også kalt «løven fra Pansjir». Massoud var tadsjik og ledet den såkalte Nordalliansen før han ble myrdet to dager før terrorangrepene i USA.
Abdullah Abdullah er halvt pasjtuner og halvt tadsjik, men regnes for å tilhøre tadsjikene som utgjør rundt 25 prosent av befolkningen. Han har imidlertid på langt nær støtte fra alle disse og har dermed inngått et samarbeid med de sjiamuslimske hazaraene som består av mer enn ti prosent av befolkningen og som pleier å stemme etter etnisitet. Han er utdannet øyenlege, men har vært en framstående mann i afghansk politikk i mange år. Fordi han snakker så godt engelsk, er han også blitt en av favorittene til utenlandske journalister. Men han mangler landsomfattende støtte.

ASHRAF GHANI er pasjtuner og var finansminister en tid etter Talibans fall. Han har alliert seg med en av Afghanistans verste krigsherrer, usbekeren Abdul Rashid Dostum. Så lenge det ikke fins noen troverdig folketelling i Afghanistan, er mellom én og to prosent av befolkningen usbekere, og Ghani får trolig støtte fra de fleste av dem.

PRESIDENTVALGET er altså uvisst, men få tror at den økonomiske situasjonen blir bedre, spesielt fordi utenlandske bidrag nå vil skrumpe inn. Opiumsproduksjonen økte i 2013 og kan fortsette å stige. Taliban kan benytte fordelen av at de utenlandske ISAF-styrkene trekkes ut i løpet av året og forverre sikkerhetssituasjonen. Derfor er det mange som mener at den påtroppende presidenten bør prøve å komme i dialog med Taliban.
Uansett er det dårlig med framtidshåp i det krigsherjede landet. Som Elisabeth Eide og Terje Skaufjord skriver i sin helt ferske bok «Afghanistan - ingen fred å få»:
«For de fleste afghanere vi har møtt - våre nære venner inkludert - har tilværelsen de siste årene handlet om å leve med tap, en synkende framtidstro og punkterte håp.»