Tyngden av Russland

Russiske skjebner i maleriske, men litt stive fortellinger.

BOK: Kjærligheten, kunsten og lidelsen er tema i «Pike med ferskener», som henspiller på et maleri som henger i Tretjakov. Det er malt av den slavofile nasjonalromantikeren Serov, og modellen til bildet er sentral i tittelnovellen.

Folkesjelen

Piken med ferskenene var datter av industrimannen og mesenen Mamontov, hvis tragiske familieskjebne blir fortalt av en eldre kvinne som dukker opp i et slags syn. Boka kretser nettopp rundt det russiske folks tyngde, og evne til lidelse. Et folk i et land med «en orden bygget på kaos». Et folk som i oppgitthet og utholdenhet likner jødene, ifølge en russer i boka («slik jødene venter på neste Holocaust, venter vi på neste svøpeslag»). De mange beskrivelsene av Russland; «denne kolossen, denne tunge jordmassen, denne konstant surklende lidelsen», avslører at Schoulgin nok også er en russisk nasjonalromantiker. Han gir et bilde av Russland som mer bekrefter klisjeer, enn gir ny innsikt. Men så er jo klisjeer som kjent sanne. Ei bok om den russiske folkesjel må nødvendigvis kretse rundt tro og ateisme, og kunsten og krigen. Her fortelles om Russlands elskede nasjonaltrubadur som døde på et militærsykehus i Paris der ingen kjente ham. Det fortelles om tyskerne som bombet i stykker Russlands to eldste kirker, og om en ateistisk sovjetkonservator, som «gjenoppbygger» freskene. I siste fortelling får vi bl.a. innblikk i Putins nesten lovløse Russland.

Vestlig blikk

Schoulgin søker hele tida å bake iakttakelser og faktisk historikk inn i fortellingene. Dette er bare delvis vellykket. Litterært sett kan denne samlingen virke litt stiv. Hovedpersonene er ofte nordmenn på reise i Russland. Men dette vestlige blikket overbeviser ikke helt som «levende» litterært. Av og til blir det mer belærende enn litterært godt. Der de «grunne» nordmennene kan finne på å mumle til seg selv: «Nei, nå tenkte du vesteuropeisk igjen.»Schoulgin har også en tendens til å bli litt for omstendelig når han beskriver de mest alminnelige ting. Som når en bil «har rullet på jorden ganske lenge». Men «malersønnen» Schoulgin har en sjelden litterær styrke. En unik evne til å visualisere og portrettere typer. Liksom en maler som langsomt bygger opp et bilde. Med beskrivende, nesten gammelmodige vendinger skriver han om en russerinne som «bekranset halsen med tykke kjeder». Eller om en annen at hun var yndig og grasiøs. Schoulgin er også god når han viser de mange problematiske psykologiske nyansene i et kjærlighetsforhold.