Tynn sak

Av og til er én historie ikke nok.

BOK: Journalist Marte Spurklands «Skjebnereisen» er en tynn sak. Boka er på 173 luftige sider. Trekker man fra en del unødvendige digresjoner, er vi ikke langt unna en lang artikkel. Vinklingen er også artikkelmat: Norske Jan Olav Noteng og russiske Yanina Kistkina finner kjærligheten gjennom et halvarrangert ekteskap og bosetter seg på slektsgården Skogstad uten Trondheim. Journalisten gjør et tappert forsøk på å gjøre deres historie allment relevant, men sliter med skrint materiale.

Skjebnesjargong

Halve boka handler om deres respektive, atskilte liv. De treffes på side 89. Deres relativt normale oppvekst blir piffet opp med ukebladsklisjeer: «Ingenting i et menneskeliv er vel mer skjebnesvangert, bokstavelig talt, enn å bli født», heter det om Jan Olav, som for øvrig hadde et «medfødt fartsbehov». Yanina hadde lært om «betydningen av utholdenhet og kjærlighet til arbeidet av bestemor. Hun lærte matlaging, jordbruk og husholdning. Hun erfarte hvor godt det er å få fritid når man virkelig har fortjent den». Når de gifter seg, er hun Askepott. Han en prins. Stilen passer godt til Spurklands tittel: Skjebnen førte dem sammen. Et vittig valg, siden tematikken er hel- eller halvarrangerte ekteskap.

Spurkland løfter tidvis blikket når hun henter inn forskning på russisk-norske ekteskap spesielt og ekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner generelt. Her oppfyller hun sitt selvpålagte mandat om å motarbeide fordommer. Trenden med å hente seg kone i utlandet er økende og det er ikke nordmenn med pakistansk bakgrunn som står bak den. Det er hvite, norske menn som bor i strøk med underskudd på kvinner. De finner ofte sin utkårede i Russland, Thailand eller på Filippinene. Spurkland argumenterer godt for at ikke alle disse mennene er konemishandlere.

Mikrofonstativ

Marte Spurkland er en budbringer for en Historie fra virkeligheten. Portrettene av Yanina og Jan Olav er flatterende. Det stilles få kritiske spørsmål. Yaninas far ble sendt i fengsel i tre år. Vi får ikke noe forklaring på hvorfor, annet enn at det hadde noe med underslag å gjøre. «Hva det enn var, så hadde han ikke gjort det han ble anklaget for», hevder Spurkland. Eller Yanina? Leseren bør lure på hva som er sant. Og tror Marte Spurkland selv på skjebnen? I bokform forventes det gjerne at forfatteren er suveren og kan stå inn for sin fortelling. I ukeblader er ikke det så viktig.