Tynn tv-krim med Wallander

Søndagsunderholdning på eteren, ikke mer.

FILM: Svensk krim har en tendens til å bli tatt vel imot i Norge. Martin Beck er populær på skjermen, Håkan Nessers bøker blir lest i hopetall, for å ikke snakke om Henning Mankells bøker om etterforsker Kurt Wallander! Det er sistnevnte som igjen er aktuell på norske kinoer, og det er Wallander som har høyest stjerne hos det norske folk. Nok en gang er det Krister Henriksson som ikler seg rollen som den musikkelskende politietterforskeren. Jeg savner Rolf Lassgård, som spilte Wallander helt fram til i fjor. Hans pondus og vesen kler Mankells figur bedre, gjør han mer menneskelig og gir han mer dybde. Stemningen settes umiddelbart. En kvinne blir funnet drept, hengende opp ned i sin leilighet. Hun er fullstendig tappet for blod, og åstedet er selvfølgelig klinisk rensket for spor. Wallander tar saken. Raskt fatter han at morderens ørneblikk er rettet mot ham selv, og museleken begynner. Dette er langt ifra den beste Wallander-filmatiseringen, fjorårets «Før frosten» og «Ett skritt etter» er atskillig mer spennende. Problemet er at man aldri kommer inn under huden på verken politietterforskeren eller morderen. Vi sitter igjen med to platte hovedrolleinnehavere og en relativt tynn historie.