Tynt bak Muse-fasaden
Overdådig gjenbruk på nye «The Resistance».
||| ALBUM: Muse er i sannhet et fascinerende band. På flere plan. Få, om noen, kan komme unna med å være så skamløst pompøse eller dra pastisjer så langt over toppen uten å ramle totalt på snørra.
Matt Bellamy & co. sparer ikke på kruttet i denne runden heller. Her er fanfarer, pianoarpeggioer og overdådige arrangement som kniver med dansbare rytmer og brautende gitarriff. Problemet denne gangen er at mye av materialet er ganske tynt når man skreller vekk staffasjen.
Gjenbruk «Uprising» starter ballet på velkjent vis: pulserende bassganger og håndklapp, som til slutt toppet av et heroisk og allsangvennlig refreng. Effektivt som alltid, og et av de bedre sporene på «The Resistance». Nivået holder seg noenlunde gjennom de påfølgende sporene, nyveivinspirerte «Resistance» og «Undisclosed Desires».
Men så begynner fasaden å rakne og gjenbruksaspektet å tynge.
Er ikke «Unnatural Selection» en omskriving av «Stockholm Syndrome»? Forrige gang smeltet de Queens «Bohemian Rhapsody» sammen med halsbrekkende western i «Knights of Cydonia». Denne gangen er det «We Are the Champions» som pares med østlige toner i «United States of Eurasia». Men fusjonen er langt fra så treffsikker.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
