||| ALBUM: Muse er i sannhet et fascinerende band. På flere plan. Få, om noen, kan komme unna med å være så skamløst pompøse eller dra pastisjer så langt over toppen uten å ramle totalt på snørra.

Matt Bellamy & co. sparer ikke på kruttet i denne runden heller. Her er fanfarer, pianoarpeggioer og overdådige arrangement som kniver med dansbare rytmer og brautende gitarriff. Problemet denne gangen er at mye av materialet er ganske tynt når man skreller vekk staffasjen.

Gjenbruk
«Uprising» starter ballet på velkjent vis: pulserende bassganger og håndklapp, som til slutt toppet av et heroisk og allsangvennlig refreng. Effektivt som alltid, og et av de bedre sporene på «The Resistance». Nivået holder seg noenlunde gjennom de påfølgende sporene, nyveivinspirerte «Resistance» og «Undisclosed Desires».

Men så begynner fasaden å rakne og gjenbruksaspektet å tynge.

Er ikke «Unnatural Selection» en omskriving av «Stockholm Syndrome»? Forrige gang smeltet de Queens «Bohemian Rhapsody» sammen med halsbrekkende western i «Knights of Cydonia». Denne gangen er det «We Are the Champions» som pares med østlige toner i «United States of Eurasia». Men fusjonen er langt fra så treffsikker.

Fargesprakende
I det store og hele føles «The Resistance» som å bivåne en avslutningsseremoni for et sommer-OL. Det er mye fargesprakende konfetti og prangende bilder som utspiller seg, men man sitter ikke igjen med så mye etter de siste stjerneskuddene har sluknet. Den dramatiske avslutningsbolken, «Exogenesis», er heller ikke med på å trekke opp sluttresultatet, der den bukter seg mellom Vangelis-eskapisme og halvkvalt wienerklassisisme.

Ikke spesielt smakfullt, og ganske fattig på substans under de marengsbelagte melodilinjene.

Muse vil nok ikke ha videre problemer med å holde hodet over vannet, men det er ikke til å komme fra at de har gjort det meste noen hakk bedre tidligere.