Typisk Clinton

Rockepresident Bill Clinton på litt for bredt lerret.

BOK: «My Life», som kommer i norsk oversettelse seinere i sommer, er ei nesten ugjennomtrengelig bok, nesten tusen sider og nesten helt uten hjelpeverktøy for leseren i form kapitler og fotnoter.

Det er greit for en romanforfatter å nøye seg med nummer på kapitlene, men ikke for en selvbiograf som skriver for sitt ettermæle. Denne boka er langt mer ubrukelig enn den burde og kunne ha vært.

Et ork

Dessuten er den kjedelig i lange partier, og det er kanskje enda verre. Oppramsingene av hvem han traff ved de ufattelig mange seremonier og anledninger, events, som presidenten må stille på, er et ork - særlig fordi forfatteren selv ikke er spesielt opptatt av dem. De bare er der.

Selvsagt er det en spennende historie her, en spennende politiker og et spennende menneske begravet i denne mursteinen for den som gidder å skyfle bort alt det trivielle og uvesentlige.

Den boka som nå foreligger, er nok en bekreftelse på den observasjonen som Hillary-figuren i Joe Kleins roman «Primary Colors» gjør om sin mann, presidentkandidaten, når hun sier at han kunne ha blitt stor, men sølte det bort.

Rock'n'roll-generasjonens første president hadde som ambisjon å komme inn på presidentenes historiske top ten-liste, men er havnet langt uti leksa. Bill Clinton vil likevel bli blant de mest studerte og omtalte amerikanske politikere, fordi han både lyktes og mislyktes i stort format. Han ble stilt for riksrett som den første sittende president på mer enn hundre år, men ble ikke felt. Det er bra temperatur over det han skriver om den prosessen. Så er det dramatikken rundt affæren med Monica Lewinsky og dragkampen med de politiske motstanderne som gradvis utviklet det blindende Clinton-hatet.

Og det er nært og velskrevet når han skriver om oppveksten og ungdommen.

Den lille mann

Bildet av den politikeren Clinton forsøker å tegne av seg selv i boka, er av den omsorgsfulle som ble ledet av spørsmålet om hvordan den lille mann hadde det. Og av å sikre fred i verden. På begge områder opplevde han mye framgang og noen nederlag.

Dessverre for leseren klarer han ikke å destillere dette til en fokusert og samlet framstilling.

Det er blitt en bærebjelke i Clintons egen historie at han ble psykologisk skadet for livet i oppveksten med en stefar som var alkoholiker og som mishandlet hans mor. Det er blitt til hans «parallelle liv», og han overfører haltende denne forklaringen til affæren med Monica. Han skriver om det raseriet han undertrykker i seg, og at det er perioder i livet når han føler seg alene og isolert og sint at han gjør uoverveide ting som han siden skammer seg over. Da han hadde collegesex med praktikanten Monica sto han midt oppe i en «titanisk kamp» med Newt Gingrich og den republikanske Kongressen. Han skriver at han vant over Gingrich, men tapte for sine «gamle demoner».

Det henger ikke helt på greip, verken som forklaring eller biografisk framstilling. Det mangler både dimensjon og dybde.

Likt og ulikt

Han understreker at han ikke unnskylder at han sviktet Hillary, Chelsea, vennene, regjeringen og en drøss med andre mennesker som stolte på ham og hjalp ham. Samtidig gjør hans intense hatframstilling av spesialetterforsker Kenneth Starr det klinkende klart at Clinton ikke vil bære all skyld alene. Bill Clinton er ekstremt opptatt av Kenneth Starrs etterforskning, og mye av kritikken har han rett i. Problemet for Clinton er bare at det var hans egne overtramp som ga Starr den ammunisjonen han trengte.

Whitewater-saken var ei blindgate, Paula Jones var et svindelpåfunn, men Monica Lewinsky var virkelighet. Og Clinton løy om det.

Boka er et tilbakefall til de uendelig lange politiske seminarene som kunne strekke seg gjennom mesteparten av natta fra Clintons første år i Det hvite hus. Likt og ulikt, vesentlig og uvesentlig, rett på sak og helt på jordet. Hulter til bulter og alt på samme tid.

Men her er også mye drama, glimt av mannen og menneskene rundt ham som både beveger og griper, og mye, deilig amerikansk politikk. Det ligger der, under haugen av det som skulle vært ordnet, eller redigert bort.

DANSER MED HILLARY: Bill Clinton og Hillary Rodham Clinton på et uvanlig bilde fra St. Thomas på Jomfruøyene i 1998. I sin bok «My Life» omtaler Clinton forholdet til kona etter sexaffæren med Monica Lewinsky.