Typisk Elvis

Med «When I Was Cruel» bør Elvis Costello tilfredsstille både den tidlige fansen og dem som har falt for hans mange musikalske sidesprang.

Declan MacManus debuterte under navnet Elvis Costello i 1977. De siste åra er de første platene hans gitt ut i remastrede utgaver både en og to ganger med bonusspor.

Han har dessuten prøvd ut ulike samarbeidsformer, og dette er hans første solo-cd på mange år - etter prosjekter med blant andre The Brodsky Quartet, mezzosopranen Anne Sofie von Otter og easy listening-kongen Burt Bacharach.

Costello stivner aldri og velger ikke enkle løsninger, verken tekstlig eller musikalsk. «When I Was Cruel» er relativt kompleks, med et tidvis mørkt lydbilde, lag på lag av stemninger og referanser helt tilbake fra 70-tallsplatene hans og fram til i dag.

Her er elementer av rock, pop og jazz, som det sømmer seg en mann som har gjort crossover til noe av et varemerke.

Han spiller selv en lang rekke gitarer og leker seg med loops, men det mest iørefallende er hans arrangementer for blåserne - som på tre av låtene minner mest om et ivrig brassband. Hør bare på den intense «Episode Of Blonde» (med Steve Nieve fra The Attractions på piano), et høydepunkt sammen med «Alibi» (som han sang under landminekonserten i Oslo i januar), og ikke minst den messende og suggererende «When I Was Cruel No. 2». Her sampler han fra elektronikaartisten Minas «Un Bacio É Troppo Boco» og låner en tekstlinje fra Abbas «Dancing Queen»!

Det likner Costello, som har troverdighet i flere leirer. Den blir neppe mindre etter denne plata.

ELVIS LEVER: Elvis Costello har laget ei leken og kreativ plate med tekster fulle av vidd og humor - ei mer typisk Costello-plate enn hans siste prosjekter sammen med andre artister.