Illustrasjon: Gunnlaug Moen
Illustrasjon: Gunnlaug MoenVis mer

Typisk norsk å reagere med kjærlighet når katastrofer rammer?

Karianne Bjellås Gilje om omtankenes år.

Mannen som står ved siden av meg denne sommerdagen gråter stille. Holder armen tett om ungdommen han står sammen med. Vi ser ned i avgrunnen. Suges mot bunnen vi ikke ser, i de enorme vannfallene og bassengene som nå utgjør 9/11 Memorial, der World Trade Center sto fram til den fatale septemberdagen for snart 11 år siden.

«Most of us remember where we were when we learned of the attacks». Jeg leser i «9/11: Ten Years Later», en spesialutgave av tidsskriftet American Psychologist. Leser om igjen denne setningen, og tenker tilbake på juli i fjor. Vi husker hvor vi var da vi hørte om angrepene 22.juli. Jeg husker parkeringsplassen der jeg fikk tekstmeldingen som fremdeles ligger lagret på mobilen: «bombeeksplosjon i Oslo sentrum v regjeringskvartalet - mange skadet». Sommerhuset der vi var da twittermeldingene fra Utøya skar seg inn i bevisstheten. Vantroen, faktajakten. Fortvilelsen og sorgen da de grusomme realitetene kom for dagen. Nå har ett år gått. Bare ett år. Eller et helt år.

Når jeg leser i det amerikanske tidsskriftet, om de menneskelige og sosiale reaksjonene på 9/11, merker jeg meg de mange likhetene med reaksjonene i landet vårt det siste året. Selv om, som tidsskriftet nøkternt fastslår, «å oppleve tragedier ikke er uvanlig for mennesker», var disse menneskeskapte katastrofene så omfattende at de frarøvet trygghet og hverdag fra langt flere enn de som var direkte berørt. Angrepene 11.september og 22.juli var rettet mot politiske sentrum. De gjorde større skade enn å drepe sivile og ødelegge bygninger.

Følelsen av usårbarhet ble rokket for hele samfunn, samtidig. I USA var mange reaksjoner negative: Diskriminering, politisk intoleranse, hevnlyst og hatkriminalitet mot muslimer som ble assosiert - oftest grunnløst- med terroristene. At reaksjonene i Norge etter 22.juli ikke har vært preget av dette, kommer ikke bare av at samfunnene er forskjellige. Det er en direkte følge av at flertallet i samfunnet vårt ikke like enkelt kunne stemple terroristen som fremmed. Vi har måttet ta inn over oss og forsøke å håndtere at ondskapen og den politiske ekstremismen kom innenfra, ikke som et angrep utenfra.

Å seile på rosehavet og tro at det er typisk norsk med positive reaksjoner når terror rammer oss, er likevel et selvbedrag. Mange har med rette spurt hvordan reaksjonene ville ha vært om angrepene 22.juli hadde vært utført av andre enn en blond nordmann. Innvandrerhets i timene mellom angrepene og pågripelsen gir en pekepinn.

LØRDAGSSPALTIST: Karianne Bjellås Gilje er skribent og redaktør av flere bøker, og jobber til daglig som programsjef i Norsk Form, stiftelsen for design og arkitektur i Norge. Foto: Steinar Buholm/Dagbladet
LØRDAGSSPALTIST: Karianne Bjellås Gilje er skribent og redaktør av flere bøker, og jobber til daglig som programsjef i Norsk Form, stiftelsen for design og arkitektur i Norge. Foto: Steinar Buholm/Dagbladet Vis mer

Det siste året er Bushs splittende «enten er du med oss eller mot oss» ofte satt opp mot Stoltenbergs samlende «mer demokrati, mer åpenhet», som selve beviset på hvor forskjellig amerikanere og nordmenn reagerte på terroren (sist av Aftenpostens Pål Vegard Hagesæter onsdag denne uka). Stemmer dette? Tenker vi på utenrikspolitiske konsekvenser og sikkerhetsindustri er svaret ja. Men sammenlikningen skurrer. Forskjellene er for store mellom nasjonene, og gjerningsmennene. Og hvordan mennesker og samfunn reagerer på terror og katastrofer, styres selvfølgelig også av annet enn statslederes ukloke eller kloke ord.

«Det beste... det beste og mest skremmende, var at alle på gata snakket med hverandre. Passet på at alle hadde et sted å gå», leser jeg i American Psychologist, om en newyorkers opplevelse av tiden etter 11.september. Positive og sosiale reaksjoner, slike vi har opplevd Norge rundt etter 22.juli, skjedde også i USA umiddelbart etter terrorangrepene - i og utenfor de direkte rammede byene: Folk søkte sammen, ikke bare med familie og venner, men også i nærmiljø og i lokalsamfunn. Flere engasjerte seg i frivillig arbeid. Slik politiske partier og frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Røde Kors det siste året har rapportert om medlemstilstrømning, opplevde også amerikanske organisasjoner medlemsvekst og rekordhøye donasjoner i året etter 9/11.

I Norge er vi fremdeles tett på tragedien. Tingretten har ennå ikke avsagt sin dom over gjerningsmannen. 22.juli-kommisjonens rapport kommer først 13.august. Det gjenstår mange års krevende arbeid, først og fremst for de etterlatte og berørte, men også for mange andre mennesker og yrkesgrupper, før det er vi som kan si noe sikrere om konsekvensene av at terror rammet også i Norge. At vi dette første året har styrket hverandre med forsikringer om at vi har taklet katastrofen bedre enn andre ville gjort, er dypt menneskelig. Men ikke nødvendigvis sant. Samholdet og engasjementet - for eksempel etter 9/11 blant innbyggerne i et storbyområde som New York, med over tre ganger Norges befolkning- er ikke ulikt vårt.

«Reflecting Absence» (å reflektere fravær) kalles minnesmerket på Manhattans Ground Zero. Tre måneder etter åpningen i september i fjor hadde én million besøkt minnestedet. Så mye sorg og smerte, så mange spørsmål. Så mange minner.

Denne helga er det vi som minnes de 77 ungdommene, mennene og kvinnene som ikke skulle blitt frarøvet livet en julidag i regjeringskvartalet og på Utøya. Vi kommer så nær hverandre som vi våger, holder armene tett om hverandre.