FÅR SKYLDA Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen har ikke satset nok på kvalitet, mente Saugestad. Nå får han svar. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
FÅR SKYLDA Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen har ikke satset nok på kvalitet, mente Saugestad. Nå får han svar. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Typisk norsk å være grei nok?

Det er vanskelig å bli best i verden når det ikke er lov å være best i gata.

I Dagbladet 29. mars bruker Frode Saugestad hagle for å gi norske universiteter det glatte lag. Ved både første og andre øyekast framstår kronikken nærmest som en blåkopi av et innlegg Saugestad hadde i Aftenposten for et par år tilbake, med unntak av en klarere understrekning av den rødgrønne regjeringens ansvar for utviklingen.

De fleste universitetsansatte kjenner forkortelsen LPU, «Least publishable unit», som betegner minstemålet av nye innsikter en akademisk tekst kan inneholde uten å redusere muligheten for å bli antatt - slik at man får en lengre publikasjonsliste uten å tilføre noe særlig nytt.

Å lese Saugestads kronikk med slike briller er i overkant uærbødig. En mer velvillig lesning legger til grunn at dette er forhold som ligger Saugestad så tungt på hjertet at han ser seg nødt til å gjenta varselropet, ettersom det første falt for døve ører. Og velvillig bør man være.

Saugestad gjør det imidlertid ikke enkelt for oss som i utgangspunktet kan stille oss bak hans overordnede budskap. Til det er det for mange unyanserte poenger. Når det bare finnes svart eller hvitt, blir mye lett grått.

Men skyter man med hagle, blir det også en del blinkskudd. Saugestad skriver blant annet: «I dagens situasjon er det ofte studentenes geografiske tilhørighet som avgjør valg av studiested, ikke de ulike universitetenes unike tilbud. Hvis universitetene måtte konkurrere om de beste studentene ville de bli tvunget til å prioritere kvalitet, kvantitet og bredde i undervisningstilbudet.» Å sammenlikne offentlige norske breddeuniversiteter med Harvard, slik Saugestad lett kokett (og kanskje noe selvnytende?) gjør, er like livsfjernt hårete som Stoltenbergs månelandingsmetafor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men når han trekker fram sitt alma mater, University of London, som både har mange studenter per vitenskapelig ansatt og høy kvalitet innen undervisning og forskning, er det et langt mer relevant, og konstruktivt, forbilde. Hvordan skal norske universiteter og høyskoler vekke den stolthet blant sine nåværende og tidligere studenter som Saugestad, med rette, føler overfor University of London?

Ved alle de fire norske breddeuniversitetene, og også ved enkelte av de nye universitetene og høyskolene, er det fagmiljøer som tilhører den ypperste verdenseliten. Det er også en lang rekke fagmiljøer som er svake. De sterkeste fagmiljøene oppmuntres til fortsatt å være best i verden og de sterke til å bli enda bedre, men det er liten aksept for å påpeke at man er best i landet for å tiltrekke seg de beste studentene. Inntrykket ambisiøse studenter lett blir sittende igjen med speiler Saugestads gråmaling: Norske universiteter består av middelmådigheter som utdanner kommende middelmådigheter. Da blir turen til London, eller Massachusetts, kort.

Tilbakeholdenheten med å påpeke eget fagmiljøs fortreffelighet er i tråd med norske likhetsidealer og regionalpolitiske føringer. Om det er en strategi som er egnet til å skape entusiasme og stolthet og slik tiltrekke seg de beste hodene i vordende studentkull, både norske og utenlandske, er derimot tvilsomt. Har man ambisjoner om å nærme seg toppen, er beskjedenhet vel så mye en last som en dyd. Det er vanskelig å bli best i verden når det ikke er lov å være best i gata. Saugestad er selv den beste illustrasjon på at velment måtehold er for middelmådigheter.