NORSKE IS-KRIGERE: To av dem Dagbladet har sporet opp, er Torleif Sanchez Hammer (t.v) og Bastian Vasquez. Foto: Privat/ IS-video.
NORSKE IS-KRIGERE: To av dem Dagbladet har sporet opp, er Torleif Sanchez Hammer (t.v) og Bastian Vasquez. Foto: Privat/ IS-video.Vis mer

Typisk norsk ekstremist

Det virker ikke å være tilfeldig hvem som blir radikalisert i Norge.

Kommentar

Finnes det en typisk, norsk ekstremist? Det gjør det visst, skal vi tro terrorforskerne. Det er mye man ikke vet om ekstremister som er villige til å ty til vold, men noe vet man.

Professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen deler voldelige ekstremister inn i fire typer. «Den ideologiske» er drevet av politiske og ideologiske motiver. Denne typen er ofte ressurssterk og kunne ha lykkes på andre arenaer. Han får gjerne en lederrolle i sin organisasjon. «Medløperen» søker tilhørighet og vennskap, er lett å lede og blir gradvis radikalisert. «Eventyreren» er tiltrukket av vold og våpen, og fantaserer om helterollen. «Den sosialt frustrerte» kommer ofte fra en problematisk bakgrunn, kan ha erfaring med vold, kriminalitet og rus, problemer på arbeidsmarkedet og føle seg marginalisert.

Forsker Petter Nesser ved Forsvarets forskningsinstitutt har en liknende inndeling for europeiske jihadister. «Entreprenøren» likner ideologen. «Protesjeen» er en nestledertype. «Misfiten» er den gatesmarte og småkriminelle, «drifteren» er den søkende, den som blir med. Veldig ofte er ekstremisten en miks av flere typer, og det finnes en mobilitet.

Begge de to forskerne forteller at den mest typiske, norske ekstremisten ser ut til å være varianter av den mistilpassede, sosialt frustrerte, drifteren. Det er relativt få av den ressurssterke, høyt utdannede typen. Bildet stemmer når vi ser på de norske IS-krigerne som Dagbladet har sporet opp. Det finnes unntak, men mange har en trøblete bakgrunn og venner som også er ekstreme. Flere av dem var ikke spesielt opptatt av religion før de plutselig fant sin tilhørighet. Terroristen ABB tilhørte også denne kategorien.

Mønsteret er ulikt det man finner i andre europeiske land, der det er flere ekstremister av den ideologiske, høyt utdannede typen. Bjørgo mener det kan ha sammenheng med at arbeidsmarkedet er bedre i Norge enn i andre land. Mulighetene er der for flere. Terskelen for å mislykkes og havne utenfor, er høyere. I andre land er arbeidsmarkedet tungt, selv for dem med gode kvalifikasjoner.

Denne uka står tre unge nordmenn tiltalt i Oslo tingrett for å ha kjempet for eller støttet terrorgruppa IS. Det er første gang terrorparagrafen 147 d prøves i retten. Alle nekter straffskyld. Hvem de tre er, vil vi få vite mer om etter som rettssaken skrider fram. Den 30-årige familiefaren Djibril Bashir forklarte seg i går. Han framstår klar og velartikulert. Han hevder at han dro til Syria for å drive med hjelpearbeid, som en slags sanitetssoldat. Aktor mener han var en frontkjemper. Vi vet at Bashir er venn med de to medtiltalte og med Bastian Vasquez, som har en lederrolle i IS. Om det tiltalte brødreparet vet vi at de så opp til broren Egzon Valdyli, som var talsmann for Profetens Ummah og syriafarer. Politiet mener brødrene var ekstreme nok til å støtte IS selv om broren ble drept, selv om faren deres gjorde alt han kunne for å stoppe dem. Når vi nå får anledning til å høre forklaringene deres, vil vi kanskje forstå mer av de mange og sammensatte årsakene til radikalisering.

Mange av de risikofaktorene som kjennetegner de som ender opp som militante ekstremister, er de samme som kjennetegner de som havner i annen type kriminalitet. Det gjør at god kriminalitetsforebygging generelt, også er god ekstremistforebygging. Det gjelder å være der tidlig og fange opp de som er i risikosonen, før atferd og sosiale utfordringer gir seg utslag i vold og kriminalitet. Barna må møte omsorg i barnehagen, på helsestasjonen, i skolen. De som sklir ut, må få hjelp til å komme seg ut av destruktive miljøer og inn på et bedre spor, for eksempel inn i utdanning og jobb. Ekstreme holdninger må imøtegås. Seinere kommer avverging, avskrekking, til slutt rehabilitering. Kostnaden blir større for enkeltindividet og for samfunnet, jo lengre det går. Forebygging krever et mangfold av metoder. Regjeringens nye handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme får ros fra fagmiljøene for å være bedre enn den forrige.

Den som tror ekstremisme er noe nytt, er enten historieløs eller hukommelsessvekket. Likevel, den voldelige islamismen er annerledes enn den ekstremismen som preget verden på 70-, 80-, og 90-tallet. Disse er ikke bare villige til å dø for det de tror på, det er en ære. Derfor krever forebyggingen også nye metoder. Det som fungerte mot voldelige høyreekstreme på 90-tallet, virker ikke nødvendigvis på voldelige islamister. Det forskes, blant annet i kommunene, på Universitetet i Ås og på Politihøgskolen.

Det blir ofte sagt at vellykket forebygging, det som ikke skjedde, er vanskelig å måle. Det er egentlig ikke sant. Det måles i lav kriminalitet og en liten fengselspopulasjon. Generelt har de skandinaviske landene lyktes bedre enn andre land.  Men det kan og må bli bedre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.