SORG OG KJÆRLIGHET: Kveding er en del av hverdagen i «Hver song ei soge».
SORG OG KJÆRLIGHET: Kveding er en del av hverdagen i «Hver song ei soge».Vis mer

Typisk norsk, men nesten glemt

«Kvar song ei soge» er fra det næreste av nærmiljøer.

FILM: Dette må være et av de næreste nærmiljøene jeg har sett på film. Dokumentaren «Kvar song ei soge» tar seeren med til grenda ved Møsvatn, nær Hardangervidda, der en lokal kvedetradisjon har overlevd i hundrevis av år. For mennene og kvinnene som er intervjuet av regissør Aslaug Vaa, er kvedingen en naturlig måte å gi uttrykk for følelser på, for sorg og kjærlighet, så vel som småpikante røverhistorier. De forteller om forholdet sitt til det de synger, og fremfører forskjellige kvad. Sterkest er nok scenen der en bestefar synger kvadet han laget til et tapt barnebarn. Forklaringene hans før og etter er knappere enn det som kommer frem i tonene.

Kvar song ei soge

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Aslaug Vaa

Skuespillere:

Innbyggerne i Møsvatn

Premieredato:

1. desember

Se alle anmeldelser

Kunne gått dypere

Stilen er tilpasset temaet: «Kvar gong ei soge» er nøktern og upyntet. Faktisk er den mer småskåren og spinkel enn den kunne og burde vært, og med en spilletid på en time og ti minutter, er det nærliggende å tenke på hvordan prosjektet kunne blitt noe mer enn en katalog over kvederne: Her kunne Vaa enten gått tettere inn på de hun snakker med, eller i større grad satt kvedingen inn i en sosial eller historisk sammenheng.

Fint å bli minnet på

Når det er sagt, er «Kvar song ei soge» også et fint portrett av et særpreget samfunn, med spesielle trekk som i hovedsak formidles gjennom bildene. Turene i fjellet står sentralt. Pilking på vannet og håndarbeid er viktige tradisjoner. Livene som beskrives, leves tett på naturen og på de historisk nedarvede skikkene. Den eldre generasjonen er opptatt av at den yngre skal føre arven videre, noe som ikke er bare lett - men i alle fall i ett tilfelle tar en av familienes døtre og blander kvedetradisjonen med sin egen singer/songwriter-stil.

Dette er også en samtale og en forhandling det ville vært verdt å gå nærmere inn på.

I lys av de siste årenes lett oppskrudde debatt om hva som er norsk kultur, er det også interessant å bli minnet om hvor mye som i høyeste grad er typisk norsk, og som bare overlever i små miljøer eller i fortellingene om tidligere tider, og som strever med å finne en naturlig plass i 2016 - bortsett fra altså i husholdningene som klamrer seg fast der Hardangervidda begynner.