Typisk norsk, men nesten glemt

«Kvar song ei soge» er fra det næreste av nærmiljøer.

SORG OG KJÆRLIGHET: Kveding er en del av hverdagen i «Hver song ei soge».
SORG OG KJÆRLIGHET: Kveding er en del av hverdagen i «Hver song ei soge». Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Dette må være et av de næreste nærmiljøene jeg har sett på film. Dokumentaren «Kvar song ei soge» tar seeren med til grenda ved Møsvatn, nær Hardangervidda, der en lokal kvedetradisjon har overlevd i hundrevis av år. For mennene og kvinnene som er intervjuet av regissør Aslaug Vaa, er kvedingen en naturlig måte å gi uttrykk for følelser på, for sorg og kjærlighet, så vel som småpikante røverhistorier. De forteller om forholdet sitt til det de synger, og fremfører forskjellige kvad. Sterkest er nok scenen der en bestefar synger kvadet han laget til et tapt barnebarn. Forklaringene hans før og etter er knappere enn det som kommer frem i tonene.

Kunne gått dypere

Stilen er tilpasset temaet: «Kvar gong ei soge» er nøktern og upyntet. Faktisk er den mer småskåren og spinkel enn den kunne og burde vært, og med en spilletid på en time og ti minutter, er det nærliggende å tenke på hvordan prosjektet kunne blitt noe mer enn en katalog over kvederne: Her kunne Vaa enten gått tettere inn på de hun snakker med, eller i større grad satt kvedingen inn i en sosial eller historisk sammenheng.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer