Typisk norsk?

«Fins det ei eiga norsk bildehistorie?» spør professor Gunnar Danbolt i innledningen - og for anledningen på sitt sidemål - i «Norsk kunsthistorie» (Samlaget). Han gir selv et svar på slutten av boka: «Kunsten kan snarare samanliknast med eit bed som milde og gode vindar tilførar stadig nye frø frå den store verda utanfor.» Men tilføyer at de fjerne frøenes vekstvilkår på vår hjemlige grunn har vært høyst forskjellige.

  • Man kan forstå kunsthistorikerens behov for å oppsummere en nesten 400 siders framstilling fra vikingtid til våre dager med botaniske metaforer, selv om han underveis reflekterer over spørsmålet med en rekke belysende eksempler fra sitt eget fag. Det er jo ikke bare et tidsmessig omfattende felt Danbolt «botaniserer» i med denne boka. «Norsk bildehistorie» utfoldet seg også med ulik status, lenge før den kom på begrep innenfor kunst-institusjonens rammer.
  • Ideen om en nasjonal kunsthistorisk konstruksjon - som var fundert på Herders tanker fra Tyskland - ble ikke formulert før i slutten av forrige århundre her til lands. Da hevdet Danbolts fjerne forgjenger - Lorentz Dietrichson - at odelsbonden med kniven var den som hadde satt det særegent norske i treskurdens relieff, og formidlet Middelalder-Norges visuelle verdier tvers gjennom dansketidas kulturelle lavkonjunktur. Dette i motsetning til rosemalernes «forgrovete tyske rokokko». Den oppfatningen møtte snart motbør fra kollegaen Andreas Aubert, som så en fornorsket palett i rosemalingens ranker og sammen med Gerhard Munthe - og seinere Lysakerkretsen - hevdet eksistensen av «den norske form- og fargefølelsen».
  • Forestillingen om Norge i middelalderen stemmer nok bedre med Danbolts botaniske bilde, enn ideen om arnestedet for en ren nasjonal kultur. Landet var del av et romersk-katolsk Vest-Europa, hvor toppstyrt teologi og liturgi skapte internasjonale trender for billedmessig utforming. Håndverkere her til lands baserte seg på mønsterbøker fra England og Frankrike, som de nok satte sitt preg på - men ikke med noe nasjonalt fortegn.
  • Bygdemalernes akantusmønstre hadde sine motiviske røtter i en ugrasplante fra middelhavslandene, og rundt 1814 fant I.C. Dahl 150 år gamle forbilder «i Norsk Karracteer» hos hollenderen van Everdingens landskapsmaleri. Vekstkraften 1880-åras «Gullalder-kunst» kan sees på bakgrunn av fargemessige «frø» fra Barbizon-skogen, mens det siste tiårets norske kunstnere forholder seg til en hel flora av importerte tidsskifter.