Typisk norsk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Skal filmen din konkurrere i Toronto eller San Sebastian, må ikke fingermerkene fra andre festivaler en gang anes. Da velger filmskapere, ja, selv våre nærmeste allierte fra Sverige, Danmark og Finland, større arenaer enn Haugesund. Festivaler som kan by på flere og større stjerner, som det skrives mer om i internasjonal presse; kort sagt som er mer kjent enn «The Norwegian International Film Festival».

Det er lite å gjøre med det. Konkurransen er tøff. For 12 år siden regnet jeg meg fram til at det i snitt åpnet en filmfestival annenhver dag et eller annet sted i verden. Det er neppe blitt færre. Bare her hjemme har vi fått fire store festivaler i tillegg til Haugesund, pluss andre som Film fra sør, Skeive filmer, Barnefilmfestivalen og Filmport – for å nevne noen. Konsekvensen er at vi må ta til takke med filmer som allerede er blitt grundig omtalt og feiret i Berlin, Cannes, Venezia, London, osv.

Det som er nytt – og som er verd å glede seg over – er et par-tre splitter nye norske filmer. I Ei tid da frasen «god – til å være norsk» høres sjeldnere og sjeldnere, er det ikke noe galt i å feire oss sjøl. Det er en disiplin vi mestrer til fullkommenhet etter utallige 17. mai feiringer. Jo da, vi ere en filmnasjon vi med. Hipp hipp.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer