Typisk norsk

Finstemt, men litt for velkjent om mistrøstige liv på bygda.

BOK: Hustrig gårdsliv, ensomme og forhutlede skikkelser. Røring i kaffekoppen ved kjøkkenbordet, bilprat og mekking. Og den intense kulda som akkompagnement til savn og fortvilelse. Det er mye godt ved andreboka til Heidi Marie Kriznik. Men den legger seg tett opptil klisjeen om den norske bygderomanen.

Traurig gårdsliv

Kriznik fikk Tarjei Vesaas-prisen for debutboka «Applaus» (2002). Årets bok spinner videre på noen av temaene, og igjen utforskes forholdet mellom to menn. Hovedpersonen Zenz baler med iskulde og tomhet på gården etter konas død. Sorgen gjør ham forbitret og ikke veldig omgjengelig. Den smule samvær han opplever (datteren kommer aldri på besøk), er med nabo og postmann Jo. De to trekker daglig inn i varmen på kjøkkenet til en kaffetår, eller benker seg sammen foran tv-nyhetene. Denne tosomheten er ikke egentlig koselig, men avgjørende for dem begge.

Med velkontrollerte virkemidler får Kriznik fram omsorgen og avhengigheten mellom de to karene. De har ikke akkurat språket i sin makt og handlingene avdekker mer enn ordene de utveksler. I enkle og effektive vendinger risser forfatteren tilværelsen opp: «Jeg spør om Jo vil ha ei brødskive. Det vil han. Jeg smører ei loffskive med honning og fyller koppene våre med kaffe, Jo har fått koppen det står Torshov bilrekvisita på, jeg har Tala är silver, tiga är guld, den koppen er fra en av svippturene våre over grensa.»

Innsikt

Grunnstemning og scenografi i «Borte en vinter» virker i overkant velkjent. Det er ikke noe galt med å skildre mistrøstighet, forfall og ensomhet på bygda. Men det krever en del ikke å tråkke i det allerede oppgåtte sporet. Romanen skuffer litt i så henseende.

Når det er sagt, er det ikke tvil om at Kriznik utviser stor følsomhet i skildringen av Zenz og Jo. Hun fører også inn en ny dimensjon idet hun lar Zenz forske litt i den avdøde svigerfarens historie. De har begge vært avvikere i det norske samfunnet: Zenz som østerisk immigrant og svigerfaren som NS-medlem. Om dette og mer skriver Kriznik med klokskap og glimtvis humor. Håpet er like fullt at neste bok blir hakket friskere og dristigere.