Typologisk Telemark

Det er nasjonalromantisk lokkende lurtoner over utstillingstittelen «Tun og vassdrag» i Kunstnernes Hus, men den Hydro-sponsete mønstringen annonseres også med «Telemarks typologier» på funkisfasaden. Den verbale dobbeltheten har adresse utover et par populære motivtyper fra den mest myteomspunne regionen i vår kunsthistorie.

  • Man får kjente malerier av fossefall og stabbur i rader på veggene, men de penslete synene av sublimt styrtende vannmasser og agrar-arkadiske gardsanlegg veksler med fotografiske bilder fra industrialismens framstøt og tilbaketog. Utstillingsansvarlig Øivind Storm Bjerke vil introdusere «en felles forståelseshorisont for materiale som tidligere har blitt behandlet som vesensforskjellig og gjort til gjenstand for ulike «vitenskaper», og denne kuratoriske strategi - som det heter med dagens terminologi - har også til hensikt å lansere «nye typologier for visningsstedet».
  • Liknende typologiske tendenser så man allerede på 70-tallet, men det gjør ikke «Husets» aktuelle prosjekt mindre interessant. Det nytitulerte «Tunmaleriet» får utvilsomt andre aspekter i sammenstillingen med fotografiene fra vassdragsanleggene. Det er jo omtrent tidsmessig parallelle fenomener at industrieventyret Rjukan realiseres, og når Henrik Sørensen finner malerisk næring i det innvandreren fra Värmland selv karakteriserte som «Underbare Telemark - min brud og mit hjerte».
  • Sørensen - med permanent Oslo-adresse og ingen tanke om å bli bofast i den landlige provins - var i sin malergjerning anti-urbanist, og hadde ingen sans for synet av fosser som rørgater i periferien. Hageby-bebyggelsen av Rjukans Egne-Hjemhus - et prosjekt som samsvarte mer med kapitalisten Alfred Krupps Essen-anlegg enn Pjotr Krapotkins anarkistiske visjoner (som Storm Bjerke skriver) - var heller ikke noe malerisk tema for Sørensens rustikke idealisme. Den eldre Thorof Holmboe lot seg derimot gladelig hyre til slike penseloppdrag, som framgår av det drevent malte «Tinfos etter utbyggingen».
  • Utstillingen rommer kontraster både i og mellom maleri/fotografi. For Kittelsen var temmingen av vannmassene et eventyr, mens Wentzel så salongkunstens mytologiske nymfer i fossedrevet. Gude gjorde tunet til julekortstemning, men Kihle opplevde sosial mishre i gardene. Stort spenn i kamerakunstnernes gråtoner - fra Hans Grendals heroiske Rjukan under Gaustad til Per Berntsens postindustrielle elegi.