Tyra bryter lydmuren

Hun kan kalles en veteran i diktkammersammenheng, men først i år har Tyra Teodora Tronstad (34) valgt å satse på skrivinga.

(Dagbladet.no): Hun har tatt seg to års permisjon for å studere og skrive, og debuterer litterært i det nyeste nummeret av Vinduet.

- Hva er det viktigste som har skjedd med hensyn til skrivinga i det siste?

- At jeg har tid til å skrive uten å kjempe meg til hvert minste minutt, svarer Tyra.

- Jeg behøver ikke å ligge i krig med omgivelsene for å få det til. Med en gang jeg slapp det, var det som et slags ras. Det er akkurat som om jeg ikke har noe tid å miste, nå som jeg endelig har litt tid.

- Trengte du ro og konsentrasjon for å komme et skritt videre?

- Det at jeg ikke er i vanlig jobb har betydd mye. For å skrive trenger man både mentalt og fysisk rom. Det er det mulig å få når jeg kan være student og gå dit blyanten vil. Jeg kan bruke dagen på et dikt eller en annen tekst hvis jeg vil det. Jeg kan ha det stille rundt meg i flere timer hvis jeg vil det. Det har jeg ikke hatt mulighet til på mange, mange år.

Brøt lydmuren

Hun er midt i eksamenslesing da hun får vite at hun er månedens poet. Hun forteller at skrivinga og studiene er veldig nært knyttet til hverandre og at universitetsstudiene inspirerer til skriving. Hun er også elev ved Møllebyen Skrivekunstforum i Moss dette semesteret og anbefaler kurset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

T-BANEPOET: Tyra Teodora Tronstad skrev «Granittens farge på tunnelens skala» som en del av en syklus t-banedikt. Foto: JØRN LANG
T-BANEPOET: Tyra Teodora Tronstad skrev «Granittens farge på tunnelens skala» som en del av en syklus t-banedikt. Foto: JØRN LANG Vis mer

- Men jeg må også si at Vinduet-debuten har vært veldig viktig. Det var en sterk opplevelse. En forfatter jeg snakket med, kalte det «å bryte lydmuren». Først lo jeg litt av det, men etterpå skjønte jeg at han hadde rett. Det som står der, blir virkelig lest, og grundig.

- Hvor går veien videre? Blir det bok?

- Jeg håper det. Et forlag har sagt at de gjerne vil jobbe videre med meg om dikt, og så får vi se. Men jeg jobber med prosatekster også, og jeg skriver på ett eller annet hele tida. Nå har jeg allerede sagt for mye!

Det er litt skjørt, det med veien videre, forklarer Tyra.

- Men har du funnet «stemmen din» og hva beskriver i så fall den?

- Jeg tror det har skjedd noe det siste året, at jeg kanskje ser flere muligheter enn før eller går lenger ut i ytterkanten. Jeg kan ikke si hva stemmen min er og om jeg har funnet den, jeg har ikke den avstanden til den. Jeg tror jo også at stemmer forandrer seg. Men jeg tror jeg skriver dikt for å forsøke å forstå meg på verden, uten at jeg vet om det går. Hva tror du?, spør Tyra:

- Er det en bedre idé å ta en doktorgrad?

Les juryens kommentar:

Susing i hovudet

Dette er eit dikt som slår opp ein fabelaktig og fantasiskapt farge- og toneskala. Denne startar lågt i den klangen ein høyrer i skinnene på t-banen. Stig opp derifrå og inn i dette diktet der han famnar alt frå dunkinga i skinnene, susinga i hovudet, og går via det skitne golvet med spor etter mange par bein for å enda opp i den rødlige granitten i tunnelveggen. Det er eit grep og ein rytme her som fangar denne konkrete rørsla, og gjer det med ei poetisk kraft som både fungerer underleggjerande (kultisk!), og som samstundes får det heile til å framstå som eit bilete med autoritet.

Men før alt dette får me ei førstelinje som har ein meir eksistensiell karakter: «Er det lyset på t-banen som gjør meg så gammel?» Mange vil kunna kjenna att eit sting av det urbane livets slitasje i dette spørsmålet. Den kjensla ein kan ha av og til om ein kjem attende til ein større by frå meir landlege omgjevnader og brått ser seg sjølv i eit støvete byvindauge. Eller når ser ein eldre herre nervøst kryssa gata på grønt med sausflekker på slipset, eller eit eldre, litt oversminka dameansikt som brått blir fanga opp av det nådelause marslyset.

Der i t-banevogna sit dikt-eget med ei veske med dokumenter som «virker livsviktige». Men er det dei? Samstundes sit dikt-eget med eit susande hovud som ser døden i arbeid og opplever at tankane er betre eigna til å forstå «det som er av stein» enn desse dokumenta. Slutten av diktet opnar opp eit mytisk rom, ei eksistensiell erkjenning av ein annan dimensjon enn denne reisa i t-banen; eit rom «mellom innerst og ytterst, som ikke stanser noe sted» og som kanskje, i motsetnad til t-banevogna, der dørene snart vil gli opp, kan verna dikt-eget sitt utsette kjensleliv, i og med at dette rommet «ikke åpner døra for noen».

For juryen,

Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi, Niels Schia og Maria Børja.