SLAGET PÅ STIKLESTAD: Olsok feires fortsatt, blant annet med spelet om Heilag Olav. Her fra generalprøven i 2001, der Paul Ottar Haga spiller Olav den hellige. Foto: NTB Scanpix
SLAGET PÅ STIKLESTAD: Olsok feires fortsatt, blant annet med spelet om Heilag Olav. Her fra generalprøven i 2001, der Paul Ottar Haga spiller Olav den hellige. Foto: NTB ScanpixVis mer

Tyrannen som ble helgen

Olav var en tyrann, som ble omskapt til helgen og politisk virkemiddel etter sin død. Det er på tide å avslutte dette bedraget.

Meninger

I dag feires Olsok, Olav den helliges dag, med Olavsmesser, Olavsvaker og Olavsfester. Feringen er en etterlevning av kirkens mesterlige manipulering av folket og brukes fortsatt som innramming av slaget på Stiklestad. Olav, helten og martyren, var i virkeligheten en tyrann, som ble omskapt til helgen og politisk virkemiddel etter sin død. Det er på tide å avslutte dette bedraget.

Det er viktig å skille mellom det som vi kan anta faktisk skjedde på Stiklestad, og hva Stiklestad i etterkant har blitt brukt til.

I dag vet vi at Olav ble brukt som et politisk verktøy etter sin død. Målet var å etablere kristendommen som nasjonal religion og å styrke kongemakta over regionale ledere. Det var lite ved Olavs handlinger som tyder på at han var spesielt hellig. Tvert om var han, selv for sin egne tid, en usedvanlig brutal person som brukte vold og mord som virkemiddel for å skaffe seg og holde på makt.

Hellighet var det kirken tilførte hans ettermæle. Helgengjøringen skjedde et år etter hans død, i en meterlig «pressekonferanse» hvor Olavs kropp ble vist frem, med et haleheng av mirakler og mystiske hendelser. Senere undersøkelser viser at Olavs lik antakeligvis var tørket slik at en kunne vise han frem som «begravd levende».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

Likedan, det var lite ved slaget på Stiklestad som tilsier at dette var en religiøs kamp, eller en kamp for Norge. Det stod kristne og hedninger på begge sider i slaget, og alle de fremtredende motstanderne i bondehæren var kristne. Personlige maktambisjoner var nok det avgjørende, ikke drømmen om å samle Norge. I likhet med ideen om «den hellige» ble også fortellingen om den nasjonale samlingen skapt i etterkant. Olavs hellighet gjorde at også hans slekt fikk en privilegert kontakt med Gud, noe som bidro til institusjonaliseringen av kongedømmet. Nasjonalkonge og nasjonalkirke var to konstruksjoner som på mange måter var gjensidig forsterkende.

Stiklestad var en kamp om makt. Selv med uklare kilder vet vi i dag at slaget på Stiklestad var en kamp om makt og ressurser, ikke noe mer. Som konge hadde Olav gjort seg svært upopulær fordi han brukte så voldelige midler for å utvide sin makt. At han insisterte på en styrking av kristendommen, som ville øke kongemakta ved at prestene var direkte underlagt ham, gjorde ham ikke mer populær.

Olav ønsket også på å skaffe kontroll med ressursene i det vi i dag kaller Nord-Norge. På denne tiden var det rike fisket i nord, og skattene fra samer og finner, avgjørende eksportinntekter. Én kilo tørrfisk fra ytre Senja hadde antakeligvis større verdi enn ti kilo smør fra Oppland. Fisken kunne fraktes og handles med.

I et forsøk på å få nordlendingene til å underkaste seg, strupet han kornhandelen, med voldelige midler. Istedenfor underkastelse mobiliserte dette nordlendingene til kamp. Det var den nordnorske nasjonalhelten Tore Hund fra Bjarkøy som stanset Olavs herjinger. Motvillig ledet han an i slaget på Stiklestad og felte Olav.

Kommunikasjonsstrategien som fulgte i årene etter slaget forseglet Olav som Norges evige konge, mens Tore Hund fikk nedrig behandling av historieskriverne. Han var hedningen som drepte hellig Olav, som attpåtil brukte samisk magi. I dag feires Olav overalt i landet. Det brukes trolig mer enn 100 millioner kroner årlig, mens det eneste minnesmerket over Tore Hund er en knøttliten bauta på Bjarkøy.

I kjølvannet av Stiklestad ble leidangsskatten innført i Nord-Norge, som beskattet all fisk når den ble tatt i land. Inntektene gikk til kongemakta i sør. I tillegg fikk kongemakta retten til finnskatten, som også utgjorde store verdier. Mens Stiklestad feires som samlingen av Norge representerer den starten på det historikere har omtalt som starten på en lang pasifiseringstid i nord.

Som politiker mener jeg det er stor grunn til sympati med Tore Hunds kamp. Satt på spissen: Tore Hund ville det annerledes - det skulle være nordlendingene som skulle bestemme framtiden til landsdelen, ikke ekspansive krefter utenfra. Slik representerer Tore Hund den folkelige motstanden mot sentralisme og avmakt, verdier vi som nasjon bør sette i høysetet, ikke gjemme bort.

Nesten tusen år etterpå er historien fremdeles relevant. Nord-Norge har opplevd stor og etterlengta vekst i de seinere åra. Utviklinga har kommet som en følge av ei målretta satsing og samarbeid mellom nordlendingene og den rød-grønne regjeringen.

Et halvår inne i den blå regjeringas første statsbudsjett ser vi ei heilt ny utvikling - en helt annen plan. Systematisk struper regjeringa Nord-Norge gjennom økt arbeidsgiveravgift, en kommuneøkonomi med slagside mot landsdelen, store kutt i regional utvikling og avvikling av strategiske tillegg - en skattepolitikk som kjem andre deler av landet til gode. Målrettet svekkelse av fiskeriene gjennom endringer i leveringsforpliktelser, strukturering, kutt i program og tilskudd og et landbruksoppgjør som knallhardt rammer det arktiske landbruket. Det er ikke rart det er gryende opprør i nord mot dagens regjering.

Istedenfor satsing på det nordnorske vil regjeringa at landsdelen skal bli en arena for petroleums- og mineralutvinning. Det strupes i nord for å presse fram en desperasjon som sier ja til boring i våre mest sårbare områder. Planen vil ikke bare gi færre arbeidsplasser og mindre nordnorsk eierskap totalt sett, det vil gjøre Nord-Norge om til et høstingsland for krefter utenfra, der nordlendingene plasseres i baksetet.

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

For SV er målet det diametralt motsatte. Vi vil ha Nord-Norge på nordlendingenes premisser, ikke på premissene til oljeselskaper, redere eller mineralselskapene. Med bred pensel er det derfor paralleller mellom slaget på Stiklestad og Mehamn-opprøret.

Med Olav som utgangspunkt for fortellingen om Stiklestad har en valgt historisk perspektiv. Skal historien være en kilde til visdom i vår tid må den diskuteres og belyses på nye måter kontinuerlig. Vi kan ikke ukritisk fastholde den kirkenære kultus av Olav som ramme for forståelse av Stiklestad når vi vet bedre. Å fastholde en slik tilnærming til en av milepælene i vår historie inngir ikke til visdom, men selvbedrag.